For smart for sitt eget beste.
To parallelle verdener. Et spennende premiss, tenkte jeg. Likevel ble dette ingen høydare for meg. Jeg ble ikke engasjert i hverken hovedkarakterer eller handling. Jeg savnet hele tiden dybde, og kanskje en bedre rød tråd mellom de to universene som boka veksler mellom. Synes det hele ble flyktig. Men det er vel kanskje det som er meningen med romanen?
Innimellom dukker også forfatteren opp i egen stemme, i form av metatekst. For min del tilføyde dette ingenting til boka.
Det som trekker boka opp er gode skildringer og betraktninger om liv og univers, samt at deler av historien trakk meg inn.
Annerledes! Verden deles i to parallelle virkeligheter i 1998, og mor Anna og datter Laura kommer bort fra hverandre. Skiller seg kraftig fra mye av den inderlige virkelighetsnære 2000-tallslitteraturen ved å være bare sånn halvveis seriøs. Forfatteren titter fram her og der, og det er ikke helt lett å holde universene fra hverandre. En roman som kommenterer sin egen form.