Voldtekt er et sår som aldri gror i Makta av Heidi Furre.
Liv er sykepleier i 30-årene og har to barn. For femten år siden ble hun voldtatt av en mann som hun ble med hjem fra byen.
Romanen skildrer hvordan voldtekten gjennomsyrer hele livet til hovedpersonen, i alt fra dagligdagse gjøremål til relasjonene hun har til mann og barn. Heidi Furre har et presist, og samtidig elastisk språk som setter ord på alle Livs følelser på en troverdig måte. Det er gjennomarbeidet, poetisk og rystende. Vi blir med inn i tankene hennes, og alle de ulike overlevelsesmekanismene hun bruker for å klare dagene.
Forsida har store bokstaver i glinsende gullfarge. Det å pakke seg inn i dyre klær, fikse på utseendet og prøve å komme unna seg selv, er noen av Livs overlevelsesmekanismer. På et tidspunkt flytter hun fra hybelen, og gir fra seg nøkkelen til neste leieboer. "Nøkkelen var det siste objektet eg skulle kvitte meg med. Alle andre ting eg hadde hatt med meg inn i rommet hans, var borte. Berre kroppen som stod att. Den fekk bli med på lasset."
Selv om traumet dominerer livet hennes, er ikke Makta en bok om håpløshet.
Dette er den første boka jeg har lest av Heidi Furre, men det blir ikke den siste.
Liv er mor til Johannes og Rosa, og gift med Terje. Hun er sykepleier, og tar seg av pasientene på skikkelig vis. Hemmeligheten hun bærer på er ganske vanlig, statistisk sett. Før hun møtte Terje, ble hun med en mann hjem. Det var frivillig, helt til hun ble voldtatt. Lenge klarte hun å «glemme» det hele, men da hun ble mor, vendte alt tilbake. Liv fikk fysiske utslag, men fortalte ikke Terje noe om grunnen. Makta til å gå videre, er det kun Liv som har.
Sterk liten bok om det unevnelige og skambelagte. Litt sær innimellom.