Hugo tror han er vaktmester i blokka der han bor, eller rettere sagt, trygdeblokka han er plassert i. Aldershjemmet i bunnen, deretter de narkomane, og helt på toppen, alkoholikerne.
De lever sitt eget liv. Storbyen ligger under vann uansett og på tv går statskanalens eneste program, "Innsjekk" med Helena. Ingen får nok av Helenas spørrende ansikt der hun boltrer seg blant syke, innsatte og døende.
"Hun gjentar bare alt som blir sagt", sier noen, men de blir fort hysjet på, for om ikke hovedpersonen så er Helena midtpunktet i hva som må forstås som en herlig, og kanskje nødvendig satire over den sjanger av dokumentarer om folk som kan sjekke seg inn, og ut igjen av andres kriser.
Uansett, Hugo opplever seg selv som limet i blokka. Merkelig nok deles ikke dette av øvrigheten. Når Helena sjekker inn ser han muligheten for oppreisning. Men jeg kan avsløre, det blir forviklingar.
Det er nydelig opplegg dette her. Ikke bare klarer Axelsen å beskrive den bortimot fullstendig moralske kapitulasjon hvor samfunnet deles i et oss mot dem, men hun klarer å lage satire av det samtidig.
Jeg triller terningkast seks for oss, og tre for dem.
Imponerende skildring av et fremtidig rusmiljø. Språklig er det kreativt og nesten som en lærebok i et rus-språk full av springende setninger og kontekst-switching. I ettertid synes jeg det er litt vanskelig å si hva boka handlet om - bortsett fra et begredelig rusmiljø og en håpløs fremtid, altså temmelig svart.