Bokelskere.no

Svært vakker og lavmælt bok. Ein postapokalyptisk dystopi som berre antydar kva som har skjedd, og som i det store og det heile er ei kjærleikserklæring til naturen. Ein gamal mann skriv om minnene sine frå før alle trea døde, og før dyra og dei fleste menneska forsvann. Han minnes mor si og forfedre som levde av, i, eller nær skogen. Med sine siste krefter freistar han å forstå kva alle minnene djupast sett betyr.

Ideen om å skrive en slags klagesang om kloden vår som lider fordi vi ikke tar den på alvor er god.
Hovedpersonen er en gammel mann, en forfatter som ikke har fått skrevet noe på veldig lang tid. Men nå som verden er i ferd med gå under skal han skrive, men om hva fortelles det ingenting om.
Mange mennesker har forsvunnet og det er lite og ingen mat å oppdrive. De få som er igjen må gå til en nedlagt skole for å få utdelt noe merkelig kjøtt og vann som blir delt ut av frivillige. Han opplever ingen trusler til tross for den "dramatiske" situasjonen, kun at han ikke må se de yngre menneskene i øynene.
Moren er død og han rakk ikke frem i tide,dette grubler han på nå etter 32 år.
De sekvensene og et par andre som gjelder trærne er forsåvidt helt grei,men ikke nok til å redde helhetsinntrykket. For som en dystopi fungerer ikke boken for det virker mer som det er en bok om en aldrende mann som er i ferd med å bli dement,det kan kanskje forklare de mange gjentagelsene som er gjennom hele boken. Og kanskje er det slik det er fatt, at alt bare foregår inne i hodet hans? Jeg heller mer til den konklusjonen, men da skulle jeg ønske at det var flere ytre hendelser som forledet meg til å tro at det faktisk hadde skjedd noe katastrofalt.

Språket blir innimellom altfor svulstig og på grensen til å være oppkonstruert,noe som også er med å trekke ned.

Denne ble jeg skuffet over for jeg vet at forfatteren kan mye bedre enn dette.