Bokelskere.no

Boka handler først og fremst om to søsken, Aksel og Elinor. De er oppvokst med to tause, nærmest følelseskalde foreldre som var langt mer opptatt med å holde fram en plettfri fasade enn ¨gi omsorg og varme til de to barna sine. Til gjengjeld holdt bror og søster godt sammen. Særlig Elinor var fiendtlig innstilt overfor sine foresatte, og da særlig moren. Den litt eldre Aksel var mer fredelig av seg, men motsa aldri lillesøsteren.

Nå er de to søsknene blitt voksne. En prosess som Elinor har kommet dårlig ut av. Hun er arbeidsløs, pillemisbruker og alkoholiker. Store deler av døgnet tilbringer hun i senga. Hun har kuttet ut all kontakt med moren. Aksel er journalist i lokalavisa. I likhet med søsteren er han enslig og har relativt lite kontakt med folk rundt seg. Til stadighet blir han kontaktet av moren som nå er blitt enke. Hun kommanderer ham til å gjøre det ene og det andre for seg. Ofte er han også på besøk hos Elinor og da gjør de som de alltid har gjort, snakker nedsettende om moren. Men for Aksel er vel dette temaet mest en lek fra barndommen som fremdeles utspiller seg.

Så en dag blir moren funnet død ved bunnen av trappa i huset. Er det en ulykke, eller....? Skap i huset som er åpnet og endevendt, tyder på at det har vært innbrudd her. Også et annet hus i nærheten har tidligere vært hjemsøkt av innbruddstyver. Aksel slår seg først til ro med denne forklaringen, men så finner han hjemme hos Elinor gjenstander som stammer fra det oppbrutte skapet i barndomshjemmet, og sannheten om hva søsteren virkelig har stelt i stand, treffer ham.

Det er en slags dobbelthet i boka. Vi lesere klarer ikke helt å slutte oss til det elendige barndomsminnet som Elinor til stadighet utmaler. Selv om det manglet glede og hygge i hjemmet, lik Aksel husker det når han tenker tilbake på kameratenes mødre, led de selv ingen overlast. På meg virker Elinors innstilling altfor overdrevet. Hun har et sykt sinn og broren har alltid jattet med.

skriv lenkebeskrivelse her

Har kviet meg noe til å skrive denne anmeldelsen, for Fossum er en forfatter jeg respekter mye, siden hun er en av mine norske favorittforfattere. Men lenge siden jeg har irritert meg sånn over en bok.

Har likt det meste av Fossum tidligere
I flere år har jeg lest mange bøker av henne, både Konrad Sejer bøkene og de enkeltstående bøkene hennes, og flere ganger har hun imponert meg. Har ikke likt alle Konrad Sejer bøkene heller, men de fleste. Hun er god på å beskrive karakterer, spesielt outsidere, og dysfunksjonelle relasjoner. Var også skuffet over at Rivertonprisen ikke gikk til Bakom synger døden. Ikke bare fordi det var en avslutning på Konrad Sejers karriere i bokverdenen, men fordi boka var fascinerende på mange måter. Det eneste jeg ikke har lest av Fossum så langt er nok diktsamlingene hennes, og det er fordi jeg leser ikke dikt.

Drepende drage Angrende hund er en annerledes krim av Fossum. Det beskrives som en krim, men synes den virker mer som en psykologisk roman siden politifolk ikke dukker opp før langt uti boka. Den er om søskenparet Aksel og Ellinor som har levd et normalt liv i følge andre, men de andre visste ikke sannheten innenfor de fire veggene. Foreldrene deres var kanskje greie mot de utenfor familien, men ikke mot barna deres. I følge Ellinor og Aksel var de kalde og fraværende. Som å vokse opp hos fremmede. I nåtidens handling er faren deres død, men moren deres bor fortsatt i det samme huset, alene. Det er bare Aksel som holder kontakten med henne og hjelper henne med ærender, selv om han ikke har spesielt lyst. Ellinor har kuttet all kontakt med moren, men får ofte besøk av broren hennes. Ellinor er sykmeldt og bor for seg selv, mens Aksel jobber for en liten avis og er en veldig enstøing selv. Som en slags lek mellom bror og søster, planlegger de måter å drepe sin egen mor på.

Får de det som de vil ha det? At moren deres dør brått og uventet?

Hadde passet bedre som en novelle
Dette var en bok jeg gjerne ville lese og like siden den var skrevet av Fossum og det er også spennende at forfattere man leser mye av, også kommer med noe nytt. Er ikke helt begeistret for denne Feber ennå siden han fikk så liten rolle, og kjenner jeg ikke gleder meg voldsomt mye til neste bok i serien, men skal nok få den med meg. Syntes bare at denne boka var for seig til Fossum til å være, og nesten ingen av karakterene fascinerte eller provoserte uansett hvor mye de forsøkte. Det ble så mange gjentakelser i handling og samtaler, at denne historien kunne ha fungert bedre som en novelle istedet for en hel bok.

Dysfunksjonelle familier er ofte spennende og rart å lese om, men dette ble for langdrygt og en tålmodighetstest for min del. Hele greie ble for åpenbar og da gikk lesingen enda langsommere enn til vanlig, siden man ikke klarer å leve seg helt inn i handlingen. Så dette var nok ikke en bok for meg. Noe som er synd, med tanke på hvem den er skrevet av.

Er det lov å savne Konrad Sejer litt ekstra nå? ...

Fra min blogg: I Bokhylla

"Du skal hedre din far og din mor", heter det så fint, men må vi egentlig det? Hvilken barndom og oppvekst en har hatt, spiller en viktig rolle, når det kommer til helse, det gir Karin Fossum oss hjerteskjærende skildringer på, i den nye romanen sin.