Bokelskere.no

Romanen Vi bare kjører, så ser vi utgitt i 2018 er Hilde Stålskjærs debutroman.

Her i et intervju sier forfatteren:

«– Jeg ble sendt ut til et lite tettsted på en research-jobb til en film som skulle handle om ungdom og «råning». I møte med disse ungdommene oppdaget jeg at flere av dem virket å begrense drømmene sine til de mulighetene stedet ga dem. Deres fremtid var altså i svært stor grad bestemt av hvor de tilfeldigvis var født, og det å forlate bygda virket ikke som en mulighet de vurderte, forteller Hilde Stålskjær Osen.»

Romanen gir bare et lite blikk inn i livet til hovedpersonen som er fortellerstemmen. «Generasjon prestasjon» er fraværende i romanen, og den har en åpen slutt. Jeg lånte tilfeldig boken på biblioteket og jeg likte den godt. Den er bare på 98 sider og er som en ekstra lang novelle.

Vi bare kjører, så ser vi. Hilde Stålskjær Olsen
Husker ikke hvorfor jeg kjøpte denne, men har nå lest den, og regner med å glemme den ganske fort.
Ei bok som skildrer bygdelivets noe stillestående gjentakelser, litt krydra med hva pendlerlivet og ensomheten for den som er hjemme kan føre til. Sånn sett skildring av hvordan veldig mange har det, men savna at hun la inn ei konflikt eller tre, litt særegenheter i språk og sted, eller noen gullkorn om ikke annet.
Det hele ble litt for lite, litt for grått, litt for lite spennende.