Bokelskere.no

"Du stjeler folks hjerter, Lucy."
Sier William på side 206.
Ja, hun gjør det.
I hvertfall mitt..

Jeg ble ikke like begeistret for romanen Åh, William! av Elizabeth Strout som anmelderne.
Forklaringen kan være at jeg har lest boken over en lang periode, og i denne perioden har det vært en del andre ting å tenke på. Siste del leste jeg imens jeg satt og ventet på fly til Oslo under en mellomlanding i Trondheim. I tillegg er det ikke lenge siden jeg leste roman nummer to der Olive Kitteridge har hovedrollen. Olive Kitteridge er en karakter som jeg liker bedre enn den mer usynlige Lucy Barton. Men for all del; jeg angrer ikke at jeg leste Åh, William!. Jeg står i ventekø for å få lest den siste romanen om Lucy Barton: Lucy ved havet.

Elizabeth Strout’s fortellerevner er som alltid helt fantastisk, selv når historien egentlig er mindre interessant, blir den interessant når hun forteller - hun er virkelig en ypperlig forfatter og her forteller hun en historie basert på en av hennes tidligiere karakterer og bestseller - og det hele er en sann fornøyelse å lese.

Åh, William! er tredje bok i Amgash trilogien. Vet ikke om det er planlagt trilogi eller om det kommer flere bøker i serien i skrivende stund, men foreløpig er det en trilogi, og bøkene kan fint leses frittstående.

Unikt vennskap
Lucy Barton er 63 år gammel, og hun har mistet sin andre ektemann, David. Han døde av sykdom og de hadde ikke barn sammen. Hun savner ham voldsomt, og prøver å holde sorgen på avstand. Heldigvis har hun fortsatt William, hennes første ektemann som hun har to døtre med. Selv om de har vært skilt i flere år, har de god kontakt og er gode venner.

I denne romanen får Lucy Barton et spørsmål fra William om hun vil være med på tur, fordi det er noen familighemmeligheter han har funnet ut av og som han vil undersøke videre, og ferden deres går til Maine.

Jeg fryktet at dette ville bli en noe damete roman, og det er ikke mye jeg frykter, men frykter dameromaner veldig mye. Jeg er ikke den som liker å lese om følelser og intimitet. Det interesserer meg ikke, men heldigvis var dette ikke en sånn bok. Dette er mer om tap, vennskap og stille opp for hverandre selv om man ikke lenger har et romantisk bånd til hverandre lenger. Liker at de kan erte hverandre uten at det ligger noe i det.

Lett og muntlig fortellerstemme
Litt uvant at boka er ikke delt opp i kapitler. Den er delt opp noe annerledes, men det fungerte helt fint. Det ga fortellerstemnen en muntlig tone. En fortellerstemme med mye flyt. Handlingen inneholder også mange pauser, som er satt opp på en annen måte fremfor å bruke kaptiler, men det opplevdes ikke som rart.

Følte ikke jeg ble godt kjent med Lucy Barton. Bare overflatisk og litt gjennom noen av tankene hun deler med leser, men det kan jo ha med at jeg ikke har lest de andre Lucy Barton bøkene. Man får nok et større inntrykk av henne da, når man leser de andre bøkene om henne, i stedet for kun denne ene boka. Men handlingsmessig følte jeg ikke at jeg måtte lese de andre bøkene om henne for det som eventuelt har hendt tidligere, blir nevnt i stikkordsform. Dermed er det ikke nødvendig å lese bøkene slavisk. Men, det er jo selvfølgelig opp til hver enkelt og hva man foretrekker. Noen kan lese midt i en serie, og andre må begynne helt fra begynnelsen. Man er forskjellig.

En fin og lett roman om godt voksne mennesker som fremdeles lærer noe nytt om seg selv og hverandre, og som opplever gode og vonde ting i livet. Man er aldri for gammel til det.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Forlaget Press, mot en ærlig anmeldelse)

Elizabeth Strout er en mester i å beskrive dype, komplekse følelser og opplevelser med et enkelt, nakent og nøkternt språk. Hun makter å si utrolig mye med en setning, og mellom linjene. Boka handler om ei enke, Lucy, som reflekterer over livet sitt og kjærligheten. Hun har fremdeles en relasjon til eksmannen, William, og tittelen på boka henspiller på Lucy sin reaksjon på det William sier og gjør. Klokt og innsiktsfullt om ulike familieforhold, som forholdet mellom ektefeller, foreldre-barn, og svigerdatter-svigermor. Du har enda mer utbytte av boka dersom du har lest Strout sin bok «Jeg heter Lucy Barton», men boka kan også leses frittstående.