Jeg fikk noen Dostojevskij-assosiasjoner da jeg leste denne boka. Det er lange dialoger (som i enkelte tilfeller egentlig er monologer). Det er små selskaper hvor de legger ut om store filosofiske og eksistensielle tema, samfunn og politikk. Er mennesket egoistisk? Finnes Gud? Skal man tro på det overnaturlige? Norsk og utenlandsk politikk. Hva er løgn, og hva er sannhet? Hva er et menneske? Er Nagel gal, eller spiller han et bevisst spill?
Der er for øvrig også en annen scene som minner meg veldig om en scene fra «Brødrene Karamasov». I “Mysterier” er det en katt som har spist noe og fått en fiskangel i halsen, og i “Brødrene Karamasov” er det en hund som har spist brød med nåler i, og det viser seg vel kanskje at historiene i begge tilfeller er oppdiktet kun for å gi tilhøreren dårlig samvittighet. Det kan være en tilfeldighet; jeg vet ikke. Jeg kom bare til å tenke på det da jeg leste det.
Jeg liker den eldre Hamsun bedre enn den unge "psykologen" Hamsun. Det hamsundske språket er på plass. Hans spesielle formuleringer og skildringer er ikke til å ta feil av. Men jeg savner humoren og ironien som kommer frem i f.eks. August-trilogien. Men nå er dette en annen type bok, en mørkere bok, så sånn sett forstår jeg det.
Hvilken bok er dette? Er det en kriminalroman? Er det en psykologisk thriller? Er den selvbiografisk? Jeg har ikke peiling!
Særdeles rar og forvirrende med spenning. Hamsun har stappa inn mykje "visvas", lesaren kan av og til bli uvis på kva ditte handlar om. Språket er klart og veldig levande. Ypperleg lesing og veldig Hamsun.
Boka er sikkert god, men hovedpersonen drev meg nesten til vanvidd; irriterte meg grenseløst.
"Mysterier" er en roman skrevet av Knut Hamsun - 270 sider - utgitt av Gyldendal Norsk Forlag - i 1985 (orig. 1892).
Mysterier er vel noe sånt som Hamsuns fjerde roman, men den er likevel mitt første møte med Hamsuns forfatterskap. Jeg er litt flau for å si det, men vi leste ikke en gang Sult på videregående. Jeg skummet gjennom en del bokomtaler før jeg bestemte meg for at dette skulle bli min første "Hamsun", og ble særlig tiltrukket av disse ordene fra Bokkilden.no:
"Da Mysterier utkom i 1892, skapte boken både forviring og undring. Det er Hamsuns mest eksperimenterende og modernistiske roman når det gjelder formen. Er hovedpersonen - Johan Nilsen Nagel, som i boken karakteriseres som «tilværelsens utlending» - bærer av en grunnleggende eksistensiell problematikk? Er boken å betrakte som et selvbiografisk arbeid? Eller skal den leses som en kriminalroman? De sikre svar er få, bare én ting er sikkert: Mysterier er ikke mindre spennende nå enn i 1892."
I boken møter vi den mystiske og fremmede Nagel, som ankommer en norsk kystby med et dampskip, og som sjekker inn på hotellet i byen. Han hører at det har vært et dødsfall i byen, og starter utspørringen blant innbyggerne før han knapt har rukket å presentere seg. Nagel gir dessuten bare noen avvikende svar på hvor han kommer fra og hva livet hans har bestått av tidligere. Han vinner på kort tid både vennskap og fiendskap, i tillegg til at han gjør kur til to ulike kvinner. I boka møter vi blant annet den lojale Minutten, byens skjønnhet Dagny Kielland, den fattige Martha Gude, doktoren og "fuldmæktigen". Alle er sammensatte og interessante karakterer, og som på ulike måter kommer til å spille viktige roller i Nagels liv.
Mysterier er en psykologisk roman som overrasker og leker med leseren. Hver gang jeg trodde å ha gjennomskuet Nagel, gjorde han noe i stikk motsatt retning av det jeg forventet. Jeg aner heller ikke om halvparten av handlingen var del av en mulig galskap fra hovedkarakterens side eller om det var deler av hans nøye beregnede planer for å påvirke menneskene rundt seg. Etter å ha lest ut Mysterier tok jeg meg selv i å stirre ut i lufta noen sekunder etterpå. Ikke visste jeg hva i all verden det var jeg nettopp hadde lest, men det føltes ut som om jeg hadde svaret på tungespissen uten å kunne sette ord på det. Mysterier har flere ulike utfall og løsninger i mitt hode, men forblir på samme tid helt og fullt uforklarerlig.
Språket er dessuten gammelt og veldig fint, og jeg elsker tankestrøm-passasjene hvor Nagels bisarre tankeliv kommer til uttrykk. Jeg har allerede begynt å planlegge hvilken bok som skal få æren av å bli min andre "Hamsun", og tar GJERNE i mot forslag! Terningkast fem (+)!
Johan Nilsen Nagel ankommer en dag en liten kystby i Norge, ikledd en oppsiktsvekkende gul jakke. Med sin besnærende væremåte omgir han seg med mystikk, godt nøret opp av egne påfunn og spillfekterier for å gjøre seg interessant. Lokalbefolkningen stiller seg naturlig nok spørsmål om hvem denne mannen egentlig er.
Vi følger Nagel i en periode hvor han gjør kur overfor to kvinner. Han skaper også en allianse med den noe tafatte Minutten. Med en væremåte som tidvis er manisk, begynner spekulasjonene å gå på om han er gal. Ikke bare er han fullstendig uforutsigbar, med store sinnsbevegelser og svingende humør, men han bryter også med vedtatte konvensjoner for hvordan en skikkelig herre skal oppføre seg. Vi får innblikk i hans innerste psyke og dras inn i hans galskap.
Nagel føler seg sveket av Minutten, som gjør alt han kan for å være alle til lags. Der andre ser godhet og kanskje naivitet, ser Nagel med mistenksomhet etter skjulte motiver. Til slutt har Nagel drevet spillet sitt så langt at det ikke er noen vei tilbake fra katastrofen.
Dette er en besnærende psykologisk roman som det er et "must" å få med seg. Nils Johnson leser med stor innlevelse, og var ganske enkelt fantastisk!