Bokelskere.no

Sandemo-roman fra 1998, som etter hvert ble innlemmet som nummer 40 i serien Margit Sandemos beste føljetonger. Det er ikke hennes beste roman, men man kjenner igjen forfatterens signatur når man leser. En barsk politimann, med et mykt indre, og hovedpersonen Irina som er nedbrutt og føler seg grå i verden, etter å ha blitt forlatt av sin ektemann. I tillegg drar hun inn en seriemorder, som dreper sine ofre, kvinner, på den mest bestialske måten - men seriemorderen blir mer latterlig og pussig, enn han blir skummel. Jeg liker imidlertid plottet som boken tar grunntone i: Nattprateren. Hva skjer når man tilbyr seg å prate anonymt med folk mellom kl 23 og 05?

Dette må være en av de svakeste bøkene jeg har lest av Margit Sandemo, ja kanskje den aller dårligste.
Forutsigbart og tynt plot, forutsigbar kjærlighetshistorie, forutsigbar skurk (hvorfor skal alltid skurkene være så ensporede, trege og dumme? Som skurken så treffende sier om seg selv i boka: Jøss! Hvor dum går det an å bli?), kjedelig realistisk sammenlignet med andre bøker og serier, og lite minneverdig. Det som er ment å være spennende med skurken som er ute etter Elena - ja huttetu, hvordan i all verden skal hun komme unna en slik farlig gluping? - faller dødt til bakken.
I tillegg har det sneket seg inn en brøler handlingsmessig også; en karakter får opplysninger om et tyveri to ganger i løpet av noen få sider, og er jammen meg like overrasket begge gangene...

Denne boka blir nok aldri tatt fram igjen. Margit er nok aller best når hun skriver historiske romaner og kan trekke inn overnaturlighet, gåter, magi og lignende, ingen tvil om det.