Bokelskere.no

Jeg gjorde noe dumt da jeg begynte å lese denne! Det er en journal, som Petterson kaller den, det vil si en slags dagbok, og jeg tenkte at da kunne det være en bok det passet å lese bare litt av hver dag, - men det var altså så dumt av meg å trekke det sånn ut! Til tross for at det ikke er noen handlingsmettet «story» som driver boken fremover, er det en sånn driv over språket og fortellingene, at man går glipp av mye hvis man ikke henger med og fortsetter å være inne i Pettersons hode og verden, - og dessverre tok det litt tid før dette gikk opp for meg.
«Fortellingene» kalte jeg innholdet, - jeg vet ikke hva jeg skulle kalle det, det er en fascinerende blanding av daglige gjøremål, møter med forfattere og bøker samt hans egen historie og sinnstilstand, - og i det hodet skjer det mye, fort, - assosiasjonene står i kø! Å lese denne journalen har vært et interessant og spennende møte med en forfatter jeg setter veldig høyt, - og den har også satt meg på sporet av flere forfattere jeg skjønner jeg bør lese. Som Natalia Ginzburg og Ivan Turgenev, - den siste har jeg jo oppfattet har vært grunnleggende viktig for mange forfattere, men aldri lest. Og da var det plutselig min tur til å la assosiasjonene fly og begynne å lete i egne bøker, for jeg kom på at min oldefar faktisk var den første som oversatte ham til norsk fra tysk, - noen noveller som sto på trykk i Aftenbladet på 1860-tallet, viste det seg! Sånt er jo morsomt, - men helt uavhengig av det, gir jeg Petterson en sekser for denne boken, også!

«Det fineste i dag: Jeg er tidligst oppe og setter meg ved det lille kjøkkenbordet for å drikke kaffe og lese. Sju andre sover. Så kommer lille Arthur ut. Han henter en kjøkkenstol, stiller seg på den og tar eska med frokostblanding ned fra toppen av skapet, setter stolen tilbake på plass, henter melk i kjøleskapet og setter seg ved bordet overfor meg. Det er svalt, stille, når han forteller meg noe er han så rolig, i en tilstand av helt rein og doggfrisk forventning. Vi er sammen og hver for oss på samme tid. Han i sine tanker, jeg i mine. Begge om det som snart skal skje. Jeg skal inn og jobbe, Arthur venter på at Jesper skal stå opp så de kan være sammen og spille. Han gleder seg, han ser ut i lufta og smiler uten synlig grunn.»

Jeg har gledet meg til å lese boken Mitt Abruzzo, med tilleggstittelen Journal 29.1. – 18.7.2021 skrevet av Per Petterson. Den skuffet ikke. Det er en sånn bok som jeg, etter å ha lest siste side, tenker at jeg må starte å lese den om igjen med det samme. Sitatet over er fra slutten av boken, da han sammen med familien er på sommerstedet de har i Danmark, lille Arthur er et barnebarn.

Min leseopplevelse kan beskrives slik som sitatet hentet fra anmeldelsen til CATHRINE KRØGER, DAGBLADET:

"Pettersons desperate dagbok er skrevet med en så intens og nærmest manisk tilstedeværelse at jeg blir helt slått ut. Det skjer ikke ofte, kanskje et par tre ganger gjennom året, at jeg leser ei bok som er så overveldende god at jeg nærmest sitrer når jeg leser. Sånn er det med Per Pettersons dagbokaktige Mitt Abruzzo. Den har en nervøst intens tilstedeværelse som trollbinder leseren … Ved siden av det ganske fantastiske forfatter(selv)portrettet, er dette en litterær journal … Han gjenforteller handling, episoder, forfatterskjebner og forfattersamtaler med en slentrende original selvfølgelighet og de mest forbløffende bilder … Det er sjelden å lese noe som oppleves så lite pinlig privat, og samtidig så skåret til beinet, rent, vitalt, desperat, tørrvittig"

Noen smakebiter fra dette blogginnlegget

Et halvt år i 2021 skriver forfatteren notater fra livet sitt, av nød, fordi han ikke får til noe annet. Han venter på nyheter om bilen, han venter på vaksine. Han jobber på småbruket, er stadig i kamp med bukken, går tur med hunden. Han snakker med broren sin om slektshistorie, han sender mail, og han leser.
Det er det siste, det at han skriver om møter med bøker og forfattere, som virkelig fanger meg, som gjør at jeg gleder meg til å lese videre. Og det gjorde at jeg lot boka handle om meg selv som leser, også. Det fikk meg til å huske den gangen jeg tok toget til Oslo bare for å kjøpe fem bind Manuel Scorza på dansk. Hvem har egentlig lånt Garabombo, tenker jeg på. Jeg lurer på hvor i bokhylla mi Segu står, og jeg lurer på hvordan det ville være å nylese noen av bøkene som nesten slo pusten av meg da jeg var ung (litt skuffende, vil jeg tro).
Og, ja, jeg likte boka, både i form og innhold, men mest av alt likte jeg at den satte i gang en litterær reise i meg.

Ettertenksom og fin skildring av forfatterens liv