Viser 1 til 2 av 2 omtaler
«Ofte strevde hun med å forstå hvorfor hun hadde søkt jobb i et departement. Tanken på å jobbe i statsforvaltningen hadde ikke engang slått henne før våren hun leverte masteren, da hun hadde sett et oppslag på karrieresenterets korktavle om invitasjon til en bedriftspresentasjon og til sin egen overraskelse gjorde et såpass godt inntrykk på speed-daten, som karriererådgiveren insisterte på å kalle de korte møtene interesserte studenter fikk med de utsendte fra departementet, at hun ble forespurt å søke et vikariat som taleskriver. Hun sendte en søknad uten noen videre forhåpninger, men for hver terskel hun trådte over, forstod hun at jobben var innen rekkevidde.»
Hovedpersonen Ingrid i romanen Statsråden kommer av Birger Emanuelsen, utgitt i 2021 og på 220 sider, får jobben som taleskriver for statsråden.
«Nå hadde hun jobbet der i tre år, og selv om hun ikke klarte å plassere hele årsaken til arbeidsplassen, merket hun at hun kretset nærmere og nærmere erkjennelsen av at når viljen først går i stykker, ramler hele huset sammen.»
Den dagen vi møter Ingrid, forstår vi at hun ikke lenger er i jobben, det er planlagt avslutning for henne. Det kommer frem i andre kapittel. Romanen starter slik:
«Ingrid hadde kjørt nesten seks kilometer hjemmefra da hun oppdaget hvor lite som skulle til for å gli over i motsatt kjørebane. På europaveien foran seg så hun hvordan bilen skjenet over midtstripa, hvordan den smadret inn i den motgående trafikken, og i redsel for at det skulle skje, i frykt for å miste kontrollen, blinket hun ut mot veiskulderen og bremset ned til full stans. Bilen ble stående og pruste, halvveis ut i kjørefeltet, og ikke før et vogntog slamret forbi, med hornet blå sende mot henne fra siden, klarte hun å finne en gruslomme hvor hun kunne parkere. Regnet hadde skåret et bekkefar i den leiraktige grøfta ved asfaltkanten, og vannet var farget rødlig, nesten oransje, av jern. Utenfor den smale stien hun fulgte innover lå det tjukke gresset så langt at det lignet bregner. Jorda var fuktig, men hun hadde gode sko, og etter hvert som hun kom dypere inn mellom trærne, og skogen lukket seg, ble pusten lettere. Jeg skal ingenting, hvisket hun og fortsatte å gå. Jeg må ingenting, sa hun, litt høyere denne gangen, og lyden av hennes egen frie stemme gjorde henne ubekymret på en måte hun ikke kunne huske å ha kjent på lenge. Hadde hun ikke savnet dette? Var det ikke nettopp dette hun hadde savnet? Å ikke skulle noe, å ikke ville noe, annet enn å bevege seg bort fra det hun ifølge sine forpliktelser skulle Og ville. De siste tre årene hadde fått henne til å tenke at savn var en bortkastet, nesten litt barnslig følelse, for om hun virkelig skulle tillate seg å savne noe, ville hun måtte åpne slusene, og da ville hun savne ikke bare å kjenne denne lettheten, men alt som var ugjenkallelig: ikke kun fra tiden før hun hadde sin første arbeidsdag i departementet, men fra noe i fortiden, noe tapt og forbigått, som da hun og Eirik på en hyttetur med et vennepar hadde fått servert havregrøt og lukten av kanel hadde virket så sterkt at hun måtte unnskylde seg fra bordet.»
Jeg synes Statsråden kommer er en roman med et interessant tema. Birger Emanuelsen har selv jobbet som taleskriver, men presiserer at personene i romanen er fiktive. Det som for meg trekker romanen i negativ retning, er formen som er valgt. Det finnes ingen avsnitt i kapitlene. I tillegg til lange setninger. Jeg synes det var slitsomt å lese. Særlig i begynnelsen. Tror det var en del detaljer i handlingen som jeg overså. Og selv om det ikke har noe å si for min leseopplevelse: bokomslaget synes jeg er tragisk. Ikke fordi jeg har noe imot aper. Men jeg ser ikke sammenhengen mellom romanens handling og bokomslaget.
Sist sett
