Bokelskere.no

Nydelig lesning om å være pårørende til en demenspasient

Demens er en forferdelig sykdom som rammer mange mennesker. Både pasienten og pårørende. Senest i går var det et innslag her på Dagsrevyen om en norsk skuespiller som i alder av 56 år fikk diagnosen Alzheimers sykdom, som er en kronisk hjernesykdom, og den vanligste årsaken til demens. Den 18. mai var det her i NRK radio sitt program Ekko et innslag om at:

«Hjernevæsken er viktigere enn vi har visst. Man trodde lenge at hjernevæsken eksisterte uten å påvirke hjernen. Men nå har forskere funnet ut at de 1,5 desiliterne betyr mye for hjernehelsen vår, og at det ligger behandlingsmuligheter der som man ikke har ant om - før nå.»

Forskningsresultatene er også omtalt i denne interessante artikkelen Kan i fremtiden behandle demens gjennom hjernevæsken.

Toril Brekke har skrevet en roman der tema er demens med tittelen Dement diamant. Romanen ble utgitt i 2021 og forlaget omtaler den slik:

"Det handler om en mor. Og en datter. De står hverandre nær. Svært nær. De kjenner hverandre godt. De støtter hverandre. Det har de visst alltid gjort, helt siden datteren var ganske liten.
Så begynner den eldste å flyte ut, i tankene, i minnene; sammenhenger blir uklare, hun er i ferd med å bli dement.
Dette er blant annet en bok om en datters kamp for at moren skal få offentlig omsorg. Hun hadde ikke forutsett at dette skulle bli noe hun måtte kjempe for, ikke i Norge, ikke i dag. Men det må hun.
Det er også en roman om sterke kvinner. Om levd liv. Om enkelte rystelser, og en god del latter."

Jeg fikk vite om romanen gjennom en bekjent. Nå er den lest. Romanen starter med at Toril Brekke skriver om sin demente mor Bjørg. Om de tette båndene som er mellom dem. En mor som utvikler demens og må flytte inn hos forfatteren. Forfatteren som ikke får arbeidet:

«Så må hun bli boende. Jeg overlater soverommet mitt til henne. Selv ligger jeg i gjestesenga på arbeidsrommet. Men jeg får ikke arbeidet. Jeg holder på med en roman som skal hete Kobrahjerte, men mamma holder meg våken om nettene; hun vandrer omkring fra rom til rom, en mager skikkelse i en hvit, nesten gjennomsiktig nattkjole med blondekanter om halsen og håndleddene. Leter hun etter toalettet? Nei, hun gjør visst ikke det, og jeg leder henne tilbake til soveværelset, men snart er hun på føttene igjen, snart er hun ute i oppgangen; hvorfor det?
Jeg får ikke sovet. Jeg får ikke skrevet. Og ett av bildene jeg kunne funnet frem, viser mamma som sitter ved spisebordet mitt og ser mot spurvene i hekken utenfor. Hun teller dem. Og roper inn til meg hvor mange de er. Plutselig er det dessuten en måke i det lave buskaset. Og to troster. Mamma roper til meg om disse også. Hun er sunket sammen til noe lite. Øynene hennes får meg til å tenke på rosiner, de virker kantete i formen, forvirrede og annerledes en før; for hun aner ikke hvor hun er.»

For å unngå å utlevere seg selv, fortsetter forfatteren romanen med å ta inn en stedfortredere og det blir Mai og datteren Kitty.

Toril Brekke får i romanen frem hvordan demens rammer en familie. Uten at romanen blir depressiv. Den delen som tar for seg oppvekst, ungdom og livet til Mai og Kitty frem til Mai starter med å utvikle demens kunne etter min mening med fordel vært forkortet. Eller gjort mindre flat. Det er nok av livshendelser som kunne vært gjort mer interessant å lese om. Det er greit at det i en roman er noen transportetapper som gir meg lite. Men når denne delen utgjør en stor del av boken, som det gjorde i Dement diamant, blir det kjedelig. Heldigvis valgte jeg å lese videre, for romanen tok seg opp igjen på slutten. Derfor alt i alt en god roman er min konklusjon.

Omtalen er kopiert fra dette blogginnlegget

Hvordan går det når den som har har vært grunnmuren i livet ditt, mamma, begynner å slå sprekker og trenger din hjelp til å støttes opp?
Mor og datter har alltid hatt et nært forhold. Moren blir dement og datteren stanger hodet mot veggen i kampen mot det byråkratiske systemet i sin kamp for at mor skal få offentlig omsorg. Her blir den forjævlige alderdommen beskrevet fra en pårørendes synspunkt. Brekke har brukt stedfortredere for seg selv og sin mor for at ikke historien skal bli for intim. Det er en vond og realistisk fortelling, men den er ikke uten varme og humor.
Stadig flere får diagnosen demens og det gjenspeiles i litteraturen: Emma Healey: Elizabeth er borte, Ceclilie Enger: Mors gaver, Audun Myskja: Hjertet mitt har ikke demens.