Jeg blei revet med fra første linje, til tross for at jeg var meget skeptisk til boka. -Det er vel nok bøker om flinke piker nå, tenkte jeg.
Men som leser av en ungdomsbok, må jeg si jeg blei positivt overrasket over troverdigheten alle skildringene gir oss av ungdomsmiljø, foresatte, fritidsaktivitet som er livsviktig,
søskenkjærlighet, hjelpeapparat.
Vendepunktet i boka som fører til et nytt håp i boks, er fint skildret og ivaretar også noen overraskelser. Hovedpersonen ser seg selv i et nytt lys, og da skjønner også leseren litt mer om hva som kan ha skjedd i forkant.
Jeg irriterer meg litt over bokas bakstreverske foreldre og deres «uvitenhet» eller deres unnvikelse rundt det å kartlegge for f.eks. dysleksi. Jeg har aldri møtt foresatte som motsetter seg en kartlegging av dysleksi og som ikke skjønner at å vite kan gjøre at hjelpen lettere kan nå fram.
Jeg har møtt mange slike personer som hovedpersonen i boka i ulike ungdomsmiljøer. Det er derfor jeg liker boka så godt. Den skildrer maktesløsheten mange ungdom sliter med. Hvor alle forventningene kommer fra er ulikt, men dette vet jeg er veldig vanlig å bale med, så tusen takk Bertine Zetlizt. Denne boka må vi viser fram å anbefale for ungdommen. Tror mange vil kunne få gode aha - opplevelser hviske får møte denne teksten.