Bokelskere.no

Veldig god underholdning, velskrevet med god britisk humor og sjarmerende karakterer. Det er ikke ofte en forfatter greier å følge opp en suksessroman med en oppfølger som er like god, men det greier Richard Osman - jeg skulle derfor hatt flere stjerner enn hva som er på terningen - denne boka er ikke bare en feel good roman, men har enda mer god humor og spenning enn den første, men har du ikke lest den første så må du lese den først 👍

Er ikke så veldig glad i spørreprogrammer. Det eneste spørreprogrammet jeg har sett på de siste årene, er Pointless som Richard Osman er kjent fra. Ikke som programleder, men som dommer, og der bruker han en fin sarkasme som jeg liker. Han er også kjent for britiske tv-seere fra flere Tv-programmer. Han var årets mest solgte debutantroman noensinne i Storbritannia i fjor, og det hjelper kanskje å være litt kjent fra før av? Det er ikke ment som et kritisk spørsmål. Det er bare et helt vanlig spørsmål. Selv har jeg sansen for ham for han virker jovial og jeg liker sarkasmen hans. Derfor jeg ville lese bøkene hanss for å se hvordan de var.

Produktiv og populær forfatter
Tidligere i år leste jeg Torsdagsmordklubben og trengte ikke å vente lenge på oppfølgeren Mannen som døde to ganger. Er nok ikke like begeistret som det mange andre er, men jeg liker dem. Grunnen til at jeg ikke er heftig og begeistret, er nok fordi jeg ikke leser så mye kosekrim til vanlig. Boka er beskrevet som roman av forlaget, og synes den passer både innenfor romanformatet og kosekrimformatet. Selv foretrekker jeg mer hardbarket krim fremfor kosekrim, men har heller ikke noe i mot å lese noen rolige bøker av og til. Det trenger ikke å skje noe hele tiden.

Syntes at Mannen som døde to ganger hadde mer handling enn Torsdagsmordklubben. Mannen som døde to ganger kan leses som enkeltstående, men vær obs på at det er med noen få avsløringer om forrige bok. Men hva er det som egentlig som skjer i oppfølgeren?

På nye eventyr
Vår faste gjeng som diskuterer uløste mordsaker hver torsdag, får det litt mer travelt i oppfølgeren, og det kan bli noe blodigere også enn de er vante til. Deres kjære venn, Ibrahim blir brutalt overfalt av en tenåring, bare på grunn av en mobiltelefon. Tenåringen viser seg å være en kjenning. Ibrahim havner noen dager på sykehus og forståelig nok blir nervøs for å forlate leiligheten sin når han kommer tilbake. Elizabeth møter et spøkelse fra fortiden, og han er i alvorlig knipe. Før hun vet ordet av det, forsvinner han ut av livet hennes igjen, og etterlater seg kryptiske ledetråder, som kan føre til de stjålne diamantenesom han har fått skylden for å ha tatt. Hvis de finner diamantene, betyr det at han er død...

Liker godt at denne gjengen består av mange særheter på en god måte, både hver for seg og når de er sammen. Man blir kjent med dem gjennom deres daglige bekymringer og spennende oppturer. De utfordrer hverandre og seg selv, stiller opp når det trengs, slik ekte venner gjør. Man får nesten lyst til å bli en del av gjengen, selv om aldersforskjellen er stor. Likte også at de fikk litt mørkere saker denne gang, for å ufordre kosekrimmen et hakk. Kosekrimmen er antageligvis ikke et ord, men skjønner sikkert hva jeg mener?

Til tross for at humoren ikke er helt på plass som den Osman jeg kjenner til, er dette en leseverdig, god og underholdende bokserie, og jeg vil gjerne få med meg neste bok, også.

Fra min blogg: I Bokhylla

Andre bok om Torsdagsmordklubben.

Elizabeth, Ron, Joyce og Ibrahim, får nok en sak å bryne seg på. Eksmannen til Elizabeth, Douglas, har havnet i trøbbel, og holdes skjult i Coopers Chase av MI5. Trøbbelet inneholder stjålne diamanter, og identiteten til Douglas er avslørt av menn som dreper først, og spør etterpå.
Som vanlig dukker det opp lik der man minst venter det, og den kaldblodige morderen, er også farlig for de fire pensjonistene. Forhåpentlig klarer de å avsløre ham og finne diamantene før det er for sent.

Lettbent, snill, og humoristisk krim.

Mannen som døde to ganger er en kosekrimbok akkurat som jeg liker det,med en passe dose spenning og humor. Når det i tillegg er både velskrevet og har uventede vendinger underveis og man som leser sitter overrasket tilbake må det jo bare bli bra. Likte også veldig godt de sekvensene hvor man fikk et innblikk i hvordan det eventuelt jobbes i etterretningen.
Osman har gjort en god jobb med karakterene i boken, både med den faste besetningen og andre mer perifere karakterer, så alt fremstår veldig troverdig. Han skriver veldig levende om jeg kan si det, det føltes i hvertfall som å lese en film,og her vil jeg tro at forfatterens erfaring innen tv-bransjen kommer til sin rett. Når det er sagt så kunne jeg godt tenke meg at denne serien ble filmatisert en gang, tror det hadde blitt litt i samme gate som krimmen til Agatha Christie og det kan jo aldri bli feil.

Boken anbefales!

Les gjerne hele omtalen min her.