Viser 1 til 6 av 6 omtaler

Det er vanskelig å gjøre en kort oppsummering av boka om ENOK. Den handler om så mye. Om å vokse opp, om hvilke konsekvenser ureflekterte og lystbetonte valg kan få senere i livet og for mange flere enn oss selv. Den handler om at folk ikke alltid er som vi tror og at dynamikken mellom mennesker endres nesten umerkelig om man ikke er på vakt. Den handler om gode refleksjoner og mangel på dem. Om kjærlighet og begjær. Om grådighet og ensomhet. Det er vanskelig å komme på et tema den ikke handler om, for så godt har forfatteren fanget mangfoldet i både menneskesinnet og det lille øysamfunnet. Krydret med hendelser som i sum fort kan bli litt mye, men samtidig er håndtert med stor troverdighet.

Boken starter med korte små kapitler som raskt setter leseren inn i en slags status for en oppvekstroman, men så utvikler den seg til alt annet enn det. Sekvensene blir lenger og lenger inn mot midten av boken, for så å samle seg på en ypperlig måte med kortere kapitler mot slutten. Det ene mer overraskende enn det andre. Intensiteten og drivet i språket gjør det lett å engasjere seg. Leseren får innsikt i to skarpt iakttagende unge gutters tanker og drifter, noe som også trekker leseren inn i innfløkte historier som på et tidspunkt ser ut til å kunne løpe ut i alle retninger, men som forfatteren kløktig samler sammen i både uventede og gripende endepunkt. Hele tiden mens forfatteren viser et omfangsrikt kunnskapsnivå som han fletter inn i fortellingen uten at det virker påtrengende.

At boken er skrevet i jeg-person er et godt grep som gjør det lettere å følge informasjon og hendelser som tidvis kommer hastig og i store mengder. Med sine 102 kapitler og over 300 sider, rekker forfatteren over mange tema, samtidig som han også faktisk evner å trekke oss inn i dybden på gjennomgripende følelser.

Dette er en sjelden god bok jeg bare måtte skrive om. Boken er allerede omtalt hos Boldbooks, jeg snappet den opp der. I et intervju med Boldbooksdronningen Kristin Over-Rein antyder forfatteren at noen kanskje vil bli skuffet over at dette ikke er ren krim. Ingenting ved boken skuffer. Om jeg skulle sette fingeren på noe, så er det baksideteksten, som skaper andre forventninger enn boken leverer. Om det er bra eller dårlig greier jeg ikke helt å bestemme meg for. Boken leverer mye mer enn baksideteksten antyder. Så ligger det selvsagt en verdi i det å bli positivt overrasket.

Jeg har ikke lest noe av Bjørn Johnsen tidligere, men han er nettopp en forfatter som evner å både overraske og vise nye veier, tilsynelatende med den største selvfølgelighet. Glem skrivekurs og oppskrifter på mainstream-krim. Dette er tidvis ordkunstneri i særklasse. Bjørn er fra Mosjøen, godt voksen og med flere lokale besteselgere på samvittigheten. Det er på tide at han deler litt av seg selv her sør også.

Jeg valgte bort en arbeidsdag og to netter for å komme i mål. Halv fire i natt klappet jeg sammen permene. Da var jeg merkverdig følsom og beveget og med en energi som gjorde at jeg bare måtte skrive denne anmeldelsen for å få ro. Dette er den mest spesielle boken jeg har lest på lenge. Jeg mener hovedsakelig spesiell på en positiv måte, men kjenner også på en underlig og ubestemmelig ettersmak. En salig blanding av et ønske om noe mer, samtidig som ringen så absolutt sluttes.

Som forfatterentreprenør setter jeg stor pris på og synes det er særlig stas når ENOK er kjøpt inn av kulturrådet og forfatteren har selvpublisert eget åndsverk. Det gjør meg glad og stolt.

Boken anbefales på det varmeste og det advares mot å ikke lese hele. Akkurat som i halvmaraton kan det være krevende å henge med på et tidspunkt, da gjelder det å ikke gi opp, for den store tilfredsstillelsen får du først når du er kommet helt i mål

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Om en mann på en knaus – og mer til

«Enok» er tittelen på romanen som Bjørn Johnsen nå gir ut. Handlinga er lagt til
et øysamfunn et sted på Helgelandskysten, hvor vi møter romanens jeg-person og hans nære venn Jack, med en sterk dragning mot rettferdighet. Forfatteren bruker romslig med tid og rom for å gjøre leseren kjent med natur og mennesker og små og store hendelser på øya, mens atmosfæren gradvis fortettes og spenningen stiger. Samtidig og parallelt med dette blir vi ført inn i historia til ei kvinne, Kristine, som – om enn på en viss avstand – skal underveis bli ganske sentral i beretninga.

Vi får høre om Eremitten Enok som lever i ei plankehytte ved en knaus på en liten holme, et sted hvor det også foregår mystiske hendelser i sommernettene.

Vi møter mystikk, dels med tilknytning til ei merkelig sekt. Samiske spor er en av ledetrådene i handlinga. Unggutten skaffer seg erotiske erfaringer mens han jobber som måler-avleser for Helgeland Kraftlag i bygda, og personlige sympatier og motsetninger setter farge på en tilsynelatende idyllisk fred. Når øysamfunnet så rystes av ulykkeshendelser og et brutalt drap, vris spenningsskruen en ekstra omdreining. Jeg-personen og vennen hans viser seg å bli mer og mer djerve og intelligente etterforskere etter hvert som hendelsene skrider fram.

Bjørn Johnsen har en god penn, skriver lekende lett og har en rik, original bildebruk fri for floskler. Natur-lyriske passasjer gjør sitt til at det blir en vakker leseopplevelse. Dette er ei bok du nødig legger fra deg før siste side er lest. Anbefales!

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Denne bokomtalen har jeg gledet meg til å skrive, av flere grunner. Etter mange år der jeg har favorisert overfladiske «strandbøker» og såkalt chick lit, fikk jeg muligheten til å sette meg ned med en bok forfattet på norsk. Av ren bekvemmelighet har jeg i lengre tid brukt mitt Kindle-lesebrett og lastet ned lettleste romaner på engelsk, det har vært grei avkobling i studietiden.

Det skal også innrømmes at jeg synes en del norske forfattere ikke helt klarer å kaste av seg sosialrealismens litt dystre tone – det ligger ikke for oss her i nord å hoppe lettbent gjennom noe som helst, det skal helst lides litt, og skildres i moll. Slik sett er «Enok» nesten unorsk i sin form, som sjangermessig ikke kan plasseres på bare én hylle. Her er det mange elementer som leker sammen.

Romanen utspiller seg i et lite øysamfunn, der vi blir kjent med ulike karakterer. Postmannen, læreren, kjøpmannen og eremitten er bare noen av skikkelsene i persongalleriet, og alle som skildres spiller større og mindre roller i selve historien. Den fortelles av hovedpersonen, som vi først møter som ung gutt, deretter gjennom ungdomstid og som voksen. Han har noen utfordringer som gjør ham til outsideren i klassen, men han finner sin likemann i kameraten Jack. Deres vennskap står sentralt i denne boken, som fra starten oppleves som en oppvekstroman. Det tok tid før handlingen kom inn på et spor som var i tråd med omslaget, hvor vi får hint om at det er en kriminalroman.

Og – det er det også. Brutaliteten kommer snikende, men likevel voldsomt, på leseren. Vendingene dukker opp varslet, men likevel overraskende. Tonen i boken har en helt egen frekvens som drar deg inn helt fra starten, slik at når de mer bisarre veiskillene dukker opp befinner man seg på både den ene og den andre siden av akseptert moral. Som leser er vår sympati med protagonisten, men hva når dennes karakter folder seg ut i tvilsomme retninger? Veien fra gutt til mann byr på møter som illustrerer det menneskelige i oss, og det er langt i fra ufeilbarlig.

Åpningen av boken er uvanlig, et glimrende grep som gjør at du vet du må lese ut boken for å få svar på hvor dette fører. Språket i romanen er rikt og lettlest på samme tid, takket være en lekenhet som gir god flyt. Stemmen i boken veksler også. Selv om det er samme hovedperson som formidler, finner vi både unggutten, tenåringen, den unge og den voksne mannen om hverandre. I noen partier der de to gode kameratene, da i tenårene, drøfter hvordan de skal løse et mysterium, finner vi dialog med en ungdommelig iver som gir assosiasjoner til Hardy-guttene. Andre steder er det mørkere, med flere lag.

Scenene ved mosesteinen, som skal bli sentral også i løsningen av mysteriet, kan minne om Hamsuns «Pan». Det tette båndet mellom følelser, opplevelser og omgivelsene i naturen er symbiotisk, og forfatteren benytter besjeling helt bevisst: «Evinruden brølte stolt etter bare fem drag, og tok oss ut fra land på stille og flo sjø. Kjølvannet var en glidelås som åpnet seg.» Når jeg tenker etter, minner faktisk hovedpersonen ikke så rent lite om Løytnant Glahn: det litt hjelpeløse, mannlige ego som ikke helt klarer å navigere stødig i mellommenneskelige relasjoner. Sanseligheten, begjæret, han kommer stadig til kort der han helst vil gjøre det rette, fordi følelser kommer i veien.

Skildringene av natur og mennesker er lyriske, poetiske, musikalske – noe som gir mening når man lærer at forfatteren også komponerer musikk til sine historier. Bjørn Johnsens univers er nemlig større enn historiene på papir. Forfatteren er utdannet innen musikk og har produsert for scenen, i tillegg til at hans musikk er kjøpt inn av NRK. På Spotify og Youtube kan vi se og høre utdrag fra musikk og scene. «Enok» er bok nummer tre som har handling i samme landskap, men de kan leses uavhengig av hverandre. «Menneskejerven» ble utgitt i 2004 og satt opp på scene, og «Han som kom tilbake» fulgte i 2009.

Så, får vi svarene vi trenger? Siste del av boken oppleves litt annerledes, fordi det kommer en vending som potensielt endrer premissene for hele historien. Jeg sitter igjen med noen spørsmål, uten at det dermed er åpen slutt – vi får en samling av tråder og et klimaks. Jeg åpnet denne boken og endte med å lese ut hele samme dag, noe som i seg selv er et glimrende skussmål, ikke bare for det språklige og fremdriften i fortellingen, men også underholdningsverdien. Her vet du ikke hvor noe ender, og det er heller ingen selvfølgeligheter underveis. Dette er rett og slett en unik historie som det er verdt å lese. Det er også vist interesse for å lage film av Johnsens historier, og da blir det utvilsomt en tur på kino!

Terningkast skal vi visst også gi. Det er sånt jeg synes er vanskelig. Boken er i sin helhet bra, selv om enkelte partier virker litt løsrevet i stilen. Den har også et element av mystikk som i en av sidehistoriene blir litt distraherende. Fire eller fem? Jeg lander på terningskast 5 for originalitet, unik skrivestemme, gode skildringer og underholdningsverdi.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Tusen takk for en leseopplevelse av de helt store, Bjørn Johnsen.
Da du sendte meg din nye bok skrev du at du hadde jobbet med den i 2 ½ år og etter hvert ble veldig glad i „Enok“. Nå kan jeg bare bekrefte at disse 2 ½ årene var så absolutt innsatsen verdt. Jeg ble veldig glad i „Enok“ selv.
Det naturlyriske språket ditt er fenomenalt og har en høy gjenkjenningsverdi. Jeg tror om jeg fikk utdrag fra 100 forskjellige bøker, noen sider fra dine inkludert, så ville jeg lett finne ut hvilke passasjer som ble skrevet av deg.
Men „Enok“ er ikke bare naturmystikk, den er også en fantastisk miljøskildring, en oppvekstroman, en ypperlig vennskapsstudie og en bok som skaper spenning, ikke bare pga. dødsfallene og gåtene som ligger bak, men også pga. alle de mellommenneskelige hendelsene som preger øysamfunnet. „Vi har alle en Enok i oss“, sier Jack et sted. Så sant, så sant.
Jeg leser ganske mange bøker, jeg. Noen glemmer man fort, noen glemmer man aldri. Denne her hører soleklart til den andre kategorien. Ja, man får gåsehud mange steder om man lar påvirke seg av hendelsene, ikke minst når den siste siden er lest og tankene overtar...
Kjære regissører og filmfolk, se opp for dette verket. Det kan være det strålende manuskriptet til en norsk storfilm. Faktisk. Terningskast 6.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Språket i «Enok» er av ypperste klasse. Den er fjærlett, men innholdet treff deg til tider som ein kampestein. Dialogene flyt strålande, og hovedkarakterane har gode karakteristiske særpreg over seg. Med sine 102 kapitler, og eit solid og spanande innhold, er denne romanen ei bok som ein verkeleg slit med å leggja frå seg. Anbefales.

Les heile omtalen av min bokanmeldelse.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Bjørn Johnsen er ute med ei ny bok, "Enok".
Bjørn er dyktig å skrive og har en forbausende god evne til å vekke ungdomsminner. Bjørn er god på å beskrive det dramatiske hverdagslige og skape spenning og forventning. Hovedkarakteren(e) i boka er velskrevet og Bjørn beskriver klingende godt hvordan det er å være annerledes og ha dårlig tro på seg selv der det går over i drømmen og savnet. Her er scener i boka man kan smålig rødme av og innrømme for seg selv at man kjenner seg igjen. Kanskje jeg burde spørre Bjørn om han ved visse anledninger så meg over skuldra da jeg vokste opp. Samtidig er han rasende god på å skrive om det vi er redd for å innrømme, våre feiltrinn og den nagende følelsen som gjemmer seg i oss.
Selve spenningsdelen i boka er også interessant,
Boka bør leses av alle som ønsker å oppleve nostalgien i sin egen oppvekst. Selv om man kanskje ikke kjenner seg igjen geografisk, er det noe universelt ved denne oppvekstromanen med spenningsinnslag. Men nå skal jeg ikke røpe mer. Kjøp og les boka. Det er det vel verdt!

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

Readninggirl20Tone SundlandLailaAnniken LLilleviMangosaft45NinaEivind  VaksvikHarald KKristine LouiseRisRosOgKlagingDolly DucksiljehusmorGrete AastorpIngunn SIngeborg OuslandMariannePilarisKjerstiAstrid Terese Bjorland SkjeggerudLena Risvik PaulsenDemeterPer Åge SerigstadReidun SvensliNinaBente NogvaIngeborg GNorahSynnøve H HoelBertyAnn-Kristin RobstadJBeathe SolbergIdaBerit RToveLesevimsaThomas Heie H.FriskusenVannflaskeWencheingar h