Bokelskere.no

Romanen er kommet ut i serien Oversette mesterverk, og har i følge smussomslaget «begeistret lesere verden over fra den kom ut i 1937». Jeg er mer betinget, selv om jeg ser den har sine kvaliteter.

Det er det lettvinte plottet i nå-tidshistorien som irriterer litt, der tilfeldighetene blir gjennomskuelige og litt platte. Men historien som helhet er alt annet enn platt. Vi er innom dødsromantikk, eksistensiell filosofi, utenforskap og konvensjoner.

Rammen for historien er et ungarsk nygift par på bryllupsreise i Italia. De har giftet seg etter at hun har forlatt sin første ektemann for sin elsker. På et torg i Italia møter de en ungdomsvenn av mannen. Etter dette ubehagelige møtet forteller den nygifte mannen så historien om en intens periode og vennskap i ungdommen. Det viser seg at dette er kjernen både i romanen og hans kamp med seg selv. Dette illustrerer også avstanden og fremmedheten mellom de nygifte. Etter dette setter han seg på feil tog, og han beslutter å forlate sin kone. Han reiser rundt i nord Italia og blir tilslutt syk. Tilfeldighetene vil at han sendes til et munkekloster der han møter en annen av vennene fra ungdomstiden. Han «sendes» så til Roma der han møter den siste av de gjenlevende av de fem ungdomsvennene. Mye tilfeldigheter med andre ord.

Under denne litt enkle historien ulmer den okkultisme, homoerotikk (og hetroerotikk), dødslengsel og eksistensiell angst. Alt dette pakket inn i en italiensk reiseskildring. Det bidrar til å gjøre dette til et godt bekjentskap likevel.

Minner om «Gjensyn med Brideshead»