Bokelskere.no

En litt ukonvensjonelt utformet science fiction-roman om det mest konvensjonelle ved menneskelig natur: konflikt. Den være seg kulturell, mellommenneskelig eller ideologisk. Hvorfor har vi ikke funnet harmonien mellom oss selv den dag i dag? Er slike konflikter en uunngåelig del av oss? Er roten av de verste konfliktene, de voldeligste, å finne et uutgrunnelig sted i vår biologi, eller er den å finne et sted langt bak i vår kollektive historie og vår forståelse av den? Eller handler den om at vi lever så oppdelt og isolert, til tross for vårt moderne og digitale samfunn, at vi nærmest blir manipulert til å kategorisere hverandre og gruppere oss, at vi således er underlagt et system som forener for få og skaper avstand mellom for mange?

I "Kintsugi" anskueliggjør Tor Åge Bringsværd i både små og vidstrakte trekk hva som er så frustrerende typisk ved oss mennesker, og hvordan limet som holder oss sammen, markerer også forskjellene mellom oss, markerer grensene. For i denne romanen drar en hel generasjon mennesker, av alskens slag og med ulike verdier og synspunkter, ut på eventyr til en annen planet. Denne reisen vil ta dem så lang tid at det vil være en fremtidig generasjon som ankommer. Her får menneskeheten en ny sjanse til å skape et nytt liv i fred og harmoni.

Anmelder Bjørn Vatne fra Klassekampen sier at Kintsugi er en «ambisiøs og formmessig kompleks roman, som sparker i gang det moralske apparatet». Live Lundh fra Morgenbladet bemerker seg at boken er et resultat av den muliggjørende kraften i at «fantasi handler om å tenke langt, men også om dyp innlevelse». Dette klarer Bringsværd ved å, som Janna Rzadkowska påpeker i BLA, «skape et stort persongalleri» som «spenner opp et ambisiøs lerret der en hel planets vitenskapelige og antropologiske historie blir belyst fra forskjellige vinkler».

For over 600 år etter menneskenes ankomst på denne nye planeten utfolder en ny epoke seg, og da ankommer du, leseren, denne verden for å se hvordan det har gått med menneskeheten. Bringsværd avlegger således en slags rapport om tingenes tilstand på to måter: fiktive utdrag fra historiske og religiøse tekster mellom hvert kapittel, som gir deg kontekst og forklarer på mer overordnet nivå. Og innblikk i hele ti levde liv fra årene 638 til 683, som illustrerer levevilkårene på felleskaps- og individnivå. Kombinert får vi se denne nye verden og dens samfunnsutvikling fra mange hold og perspektiver. Jeg syns selv at dette var en interessant fremgangsmåte, som ga meg et mangfoldig perspektiv, og min forståelse ble slik sett akkumulert over tid, uten at det ble for tørt, sporadisk og inngripende. Alt henger jo sammen på en måte, og det store bildet åpenbarte seg for meg etter hvert.

Bokens omslagsdesign viser dette store bildet; en planet som har blitt satt sammen igjen med det som ser ut som gullforgylte elver. Det illustrerer på en nydelig måte at romanen er utformet med utgangspunkt i konseptet «kintsugi», som blir forklart innledningsvis i boken:

"Kintsugi eller Kintsukuroi betyr 'gyldent arbeid' eller 'gylden reparasjon' og betegner den japanske kunsten å reparere ødelagt keramikk og porselen ved hjelp av lakkarbeid blandet med gull eller sølv. Hensikten er at objektet skal bli enda vakrere enn det var før det gikk i stykker ..."

«All vår felles hukommelse er gått i stykker. Dette er en sannhet som
gjelder for etterkommere fra alle kulturer. Ingenting er slik det var.
Og ingenting kan bli slik igjen. Noen av de lange historiene våre har
sår og skrammer, andre er fullstendig smadret. Men det betyr ikke at
alt er håpløst. For fra brokker og skår kan det spire nye tegn og
tanker. Og der hvor vi lar bitene vokse sammen, kan det blomstre
fortellinger, like fargerike og frodige, like vakre og kloke som de
som en gang ble fortalt på Gammeljorden. Det har vært mitt kall, sier
jeg til vinden og de to himmeldyrene, å vise verden at det bor mer
poesi i en slik vakker skjøt enn i slappe flertallsmeninger. Amen,
sier min døde bestemor og blåser meg mykt i øret. Kintsugi, svarer
jeg. Kintsugi.» (182)

I Bringsværds framtidsvisjon får altså menneskeheten en ny sjanse. Lar vi den gå til spille? Mye mulig. Krig og elendighet viser seg som en like destruktiv kraft som alltid. Men kan et ødelagt samfunn bli reparert igjen? Vel så mulig, for vi får se hvordan disse menneskene forholder seg til bruddstykker av egen fortid, og hvordan dét enten kan skape avstand mellom dem eller forene dem. Verden blir gradvis satt sammen igjen. Fortiden påvirker nåtiden, som igjen styrer vår retning mot fremtiden. Det er håp for utvikling og forsoning i denne fremtidsvisjonen. Fremtidige generasjoner viderefører ikke bare frykt og urovekkende fordommer, men også ønsket om å kommunisere, om å forstå, om å samarbeide og komme nærmere hverandre. Hvis begge deler er en konstant og ikke en variabel i utligningen som utgjør vår natur, vil vi for alltid både være dømt til flere konflikter, men samtidig være prisgitt kjærligheten og dens forsonende kraft.

«Vi prøver å se forskjellen mellom det vil kan gjøre noe med, og det
vi ikke har mulighet til å endre, sier noen. Vi kan ikke styre alt som
hender, men vi kan styre hvordan vi tenker på det. Frykten skader oss
mer enn det vi er redd for, sier andre. En av sangene deres begynner
slik: Jeg ploger min tanke gjennom mørket. Du er herre over det ordet
du ikke sier. Men det ordet du har sagt, har ingen makt over lenger.
Om alt vi eier og samler på heter det: Først når vi slutter å bruke
dem, innser vi hvor unødvendige de fleste tingene er.» (221)

Selv om jeg likte fremgangsmåten og syntes den var interessant, er det både fordeler og ulemper ved den. Det har seg jo sånn at vi følger mange karakterer over lang tid, og det gjør at man fort kan oppleve de ulike historiene som usammenhengende, forvirrende og komplisert. Mange synsvinkler kan også gjøre det mye vanskeligere å leve seg inn i enkelthistorier. Jeg ble selv nødt tilbake til oversikten over navnene og årstallene eller egne notater for å få grep om sammenhengen. Det var av og til litt vel krevende og forstyrrende, og da syntes jeg at det hadde gjort seg med færre karakterer. Jo lenger ut i boken jeg kom, jo mer falt jeg av oppi alt mylderet av perspektiver. Men i første halvdel av boken syntes jeg det funket bra. Da var det ikke like mye å holde styr på, så da klarte jeg å leve meg mer inn i det. Da satte noen av de sterke historiene dype spor i meg. Jeg ble rørt, forbanna, forbauset, provosert, lei meg, forundret og håpefull om hverandre underveis i boken. Jeg satte pris på at Bringsværd er såpass direkte i både språk og handling, for da kommer han fortere inn til kjernen av realitetene. Samtidig så gjør dette at jeg som leser også må bli med på å sette sammen deler av historien, lime sammen bruddstykker, ved å forestille meg hva som har skjedd i mellomtiden, ved aktivt å finne sammenhengen, og da føles det som at jeg på en måte tar del i prosessen, i hele utviklingen. Så man må være skjerpet og åpen underveis. Men hvis man klarer det, blir man rikelig belønnet.

«Vi står i ondskapens forværelse og ler sammen. Og gjennom latteren
viser vi at vi godtar hverandre slik vi er.» (103)

Vet ikke helt hva jeg hadde forventet, men denne boka var i hvert fall noe helt annet, og ligner ikke på noe jeg har lest før. Vanskelig å beskrive hva den handler om, men gi den en sjanse! Overraskende, spennende og godt skrevet.