Bokelskere.no

"This Is Not Propaganda" av Peter Pomerantsev tar for seg nyere trender innen moderne informasjonskrigføring og hvordan disse skiller seg fra tradisjonell "propaganda", et ord som fremdeles gir assosiasjoner til den kalde krigen, Orwell etc. Å forstå vår tids form for informasjonskrigføring ut fra de samme begreper kan fort vise seg å være mer villedende enn oppklarende, derav tittelen.

Det var en gang for ikke så lenge siden da autoritære regimer av alle slag tok fornuft, sannhet, vitenskap og den objektive virkelighet til inntekt for seg selv, forfektet det som utga seg for å være en rasjonell og faktabasert ideologi eller filosofi og søkte å underbygge denne med appeller til angivelig "rasjonelle" og "vitenskapelige" argumenter. Selv i denne "pre-postfaktiske" virkeligheten var det en kjent sak at politikere, kommersielle interesser og ideologiske pressgrupper av alle slag flittig benyttet seg av hele arsenalet av bedrag, fra blank løgn til subtile løgner, "bullshit" [1], insinuasjoner, halvsannheter, spinn, samt et praktisk talt utømmelig forråd av tendensiøse og villedende "vinklinger" av fakta. Men selv om folk ofte unnlot å leve opp til etablerte normer for ærlighet og sannferdighet, var det i det minste bred enighet om at det fantes slike normer med det resultat at selv løgnere (i hvert fall de smarte) som regel kunne forventes å legge et minimum av innsats i å dekke sine spor og sørge for å ha en "nødutgang" (en alternativ tolkning å falle tilbake på etc.) i tilfelle de skulle bli avslørt. Å blitt tatt på fersk gjerning i å fortelle utvetydige, åpenlyse, skamløse løgner pleide å være pinlig nærmest uansett hvem du var, og knapt noen kom usvekket ut av en slik skandale.

Det som skiller vår postfaktiske æra fra tidligere tider er at det ikke lenger synes å være noen sterk norm mot å lyve og heller ingen spesielle konsekvenser av å bli tatt. I stedet for å ta sannheten til inntekt for seg selv har ny-autoritære ledere som Putin, Trump og Erdoğan valgt en mer "postmodernistisk" tilnærming: Ingen krever at du skal tro at 2+2=5 eller at Oceania alltid har vært i krig med Øst-Asia. Ingen sterk ideologisk overbevisning er påkrevd, og uansett ville du slite med å finne noen konsistent eller klart definert ideologi. Faktisk er ikke målet å få deg til å tro noe som helst, men snarere å så mest mulig tvil, kynisme, mistillit, mistenksomhet og paranoia for å overbevise deg om at ingenting er hva det utgir seg for å være og at alt du hører er et ledd i noen andres lysskye plan eller skulte agenda. Sannhetens stemme trenger ikke å bringes fullstendig til taushet, kun å nøytraliseres av desinformasjon, diskrediteres av konspirasjonsteorier ("Det er akkurat det 'de' vil du skal tro!") eller druknes i en kakofoni av motstridende opplysninger. Det spiller ingen rolle om ingen tror på regimets løgner så lenge de ikke har noen andre de stoler mer på som de kan alliere seg med. I et klima av kollektiv mistillit kan den som lyver mest åpenlyst og skamløst paradoksalt nok ende opp med å oppfattes som mer "ærlig" enn dem som "utgir seg" for å snakke sant. Når Putin benekter at den russiske invasjonen av Ukraina i det hele tatt har funnet sted, eller når Trump hevder at folkemengden under hans innsettelses-seremoni var større enn Obamas, er det egentlige budskapet "Vi vet alle at det jeg sier nå er løgn. Bare vær klar over at alle andre lyver minst like mye. Forskjellen er bare at jeg spiller med åpne kort, mens mine motstandere ikke engang er ærlige om at de lyver". Hvis alt er løgn, kan du like gjerne foretrekke de løgnene som favoriserer deg og dine. Hvis alle er skurker, kan du like gjerne støtte den skurken som hever å være på din side.

Ideen om at sannheten alltid vinner frem i et fritt "marked av ideer" var selvsagt alltid på gyngende grunn intellektuelt. Troen på at ny kommunikasjonsteknologi - simpelthen ved å gjøre alle typer informasjon mer tilgjengelig - skulle føre til en ny opplysningstid var aldri noe mer enn en utopisk drøm. Den samme teknologien som har gjort det enklere enn noensinne å spre gode ideer og sann informasjon, har også gjort det enklere enn noensinne å spre dårlige ideer og usann informasjon. Vi har alle en tendens til å oppsøke kilder som bekrefter det vi tror og mener fra før, og nettet har gjort det enklere enn noensinne å leve i separate informasjons-bobler hvor alt man noensinne hører er et ekko av egen stemme. Det pleide imidlertid å være bred enighet om at ytringsfrihet, samt mer informasjon generelt, favoriserte sannhet over løgn og demokrati over tyranni. Sensur var en indirekte innrømmelse av at man ikke hadde sannheten på sin side; at kritikerne hadde rett og man ikke hadde noen gyldige motargumenter å komme med. Fremveksten av sosiale media har hjulpet autoritære ledere å appropriere mye av våpenarsenalet til anti-autoritære og pro-demokratiske bevegelser, f.eks. ved å presentere organiserte desinformasjonskampanjer fra tusenvis at troll og "bots" som "bekymrede borgere som praktiserer sin ytringsfrihet". I møte med denne tsunamien av "alternative fakta" og "fake news" hender det virkelig at personer på "rett" side i konflikten begynner å ta til orde for sensur, hvilket atter setter de autoritære i stand til å hevde at det tvert imot er deres motstandere som er "redde for sannheten" og ikke har noe annet valg enn å bringe sine kritikere til taushet fordi de ikke kan svare for seg.

Et annet virkemiddel de nyautoritære har kopiert fra sine motstandere er å mobilisere en massebevegelse ved å samle vidt forskjellige interesser bak et "minste felles multiplum" som for øvrig bør være så vagt formulert som mulig (sympati for "vanlige folks" bekymringer, misnøye med "eliten" eller det "etablerte", ønske om "forandring" etc.) slik at hvem som helst kan finne en tolkning de er enige i. Å ikke ha noen overordnet ideologi er her en åpenbar fordel. Algoritmene til sosiale medier som Facebook har gjort det enklere enn noensinne å identifisere folks predisposisjoner og biaser og selektivt adressere hver gruppe med et separat budskap spesifikt vinklet i lys av det de allerede frykter eller hater og skreddersydd for å trykke på de rette knappene. En av de mest vellykkede kampanjene i informasjonskrigen omkring Brexit skal f.eks. ha vært rettet mot dyrevernsaktivister ved å fokusere på Brüssels promotering av dyrefiendtlig industriell gårdsdrift, toleranse for spansk tyrefekting etc. Hvis du befinner deg langt til venstre i det politiske spekteret, kan det hende tidslinjen din på Facebook begynner å fylles opp med innlegg hvor ukrainske demonstranter fremstilles som nazister og Hillary Clinton fremstilles som en uforbederlig rasist. Hvis du befinner deg på det ytre høyre, heter det i stedet at de ukrainske demonstrantene er del av den internasjonale jødiske konspirasjonen mens Hillary elsker fargede og er tilhenger av vidåpne grenser. At disse påstandene knapt kan beskrive samme virkelighet, spiller mindre rolle så lenge de to leirende lever i separate informasjonsbobler og aldri sammenlikner notater.

Ikke bare er vi alle spesielt mottakelige for informasjon som bekrefter våre fordommer og biaser, men også for informasjon som later til å komme fra våre "egne". Profesjonelle troll utnytter dette ved å utgi seg for å tilhøre samme gruppe som dem de ønsker å påvirke. Hvis du f.eks. var en gjennomsnittlig hvit evangelisk kristen på den amerikanske landsbygda i 2016, skulle du bla temmelig langt nedover i Facebook-tidslinjen din for å finne et eneste russisk navn. Alt du kunne se var profiler med engelske navn som lot til å tilhøre andre hvite evangelisk kristne amerikanere med meninger som til forveksling liknet dine egne. Du kunne heller ikke unngå å legge merke til at innlegg i favør av Donald Trump ble flittig delt og "likt" blant folk som delte ditt syn på innvandring, skatter og avgifter, politisk korrekthet, våpenkontroll, den urbane eliten etc. Inntrykket du satt igjen med måtte uansett være at Trump-sympatier både nøt stor støtte og bred enighet blant dine egne. Å slutte seg til koret blir da like mye et spørsmål om identitet, lojalitet og tilhørighet som et spørsmål om politikk.
[1] I følge filosofen Harry Frankfurt skiller "bullshit" seg fra løgn ved at løgneren bevisst fremlegger påstander han/hun vet (eller innbiller seg å vite) er usanne, men den som produserer bullshit verken vet eller bryr seg om sannheten.