Bokelskere.no

This Is Not Propaganda av Peter Pomerantsev tar for seg nyere trender innen moderne informasjonskrigføring og hvordan disse skiller seg fra tradisjonell "propaganda", et ord som fremdeles gir assosiasjoner til den kalde krigen, Orwell etc. Å forstå vår tids form for informasjonskrigføring ut fra de samme begreper kan fort vise seg å være mer villedende enn oppklarende, derav tittelen.

Det var en gang, for ikke så lenge siden, da autoritære regimer som Sovjetunionen tok fornuft, sannhet, vitenskap og den objektive virkelighet til inntekt for seg selv, forfektet det som utga seg for å være en rasjonell og faktabasert ideologi eller filosofi og søkte å underbygge denne med appeller til angivelig "rasjonelle" og "vitenskapelige" argumenter. Selv om du ikke egentlig trodde på regimets løgner, var du i det minste forpliktet til å late som du trodde på dem ved å trofast møte opp på massemønstringer, marsjere i gatene og rope slagordene.

Selv i denne "pre-postfaktiske" virkeligheten var det en kjent sak at politikere, kommersielle interesser og ideologiske pressgrupper av alle slag flittig benyttet seg av hele arsenalet av bedrag, fra blank løgn til subtile løgner, spinn, "bullshit" [1], insinuasjoner, halvsannheter, samt et praktisk talt utømmelig forråd av tendensiøse og villedende "vinklinger" av fakta. Men selv om folk ofte unnlot å leve opp til etablerte normer for ærlighet og sannferdighet, var det i det minste bred enighet om at det fantes slike normer med det resultat at selv løgnere (i hvert fall de smarte) som regel kunne forventes å legge et minimum av innsats i å dekke sine spor og sørge for å ha en "nødutgang" (en alternativ tolkning å falle tilbake på etc.) i tilfelle de skulle bli avslørt. Å blitt tatt på fersk gjerning i å fortelle utvetydige, åpenlyse, skamløse løgner pleide å være pinlig nærmest uansett hvem du var, og knapt noen kom usvekket ut av en slik skandale.

Det som skiller vår postfaktiske æra fra tidligere tider er at det ikke lenger synes å være noen sterk norm mot å lyve og heller ingen spesielle konsekvenser av å bli tatt. I stedet for å ta sannheten til inntekt for seg selv har nyautoritære ledere som Trump, Putin, Orban og Erdoğan valgt en mer "postmodernistisk" tilnærming: Ingen krever at du skal tro at 2+2=5 eller at Oceania alltid har vært i krig med Øst-Asia. Ingen sterk ideologisk overbevisning er påkrevd, og uansett ville du slite med å finne noen konsistent eller klart definert ideologi. Faktisk er ikke målet å få deg til å tro noe som helst, men snarere å så mest mulig tvil, kynisme, mistillit, mistenksomhet og paranoia for å overbevise deg om at ingenting er hva det utgir seg for å være og at alt du hører er et ledd i noen andres lysskye plan eller skulte agenda. Sannhetens stemme trenger ikke å bringes fullstendig til taushet, kun å nøytraliseres av desinformasjon, diskrediteres av konspirasjonsteorier ("Det er akkurat det 'de' vil du skal tro!") eller druknes i en kakofoni av motstridende opplysninger. Det spiller ingen rolle om ingen tror på regimets løgner så lenge de ikke har noen andre de stoler mer på som de kan alliere seg med. I stedet for ute i gatene ønsker de nyautoritære deg hjemme foran TV- eller dataskjermen, kynisk, demotivert og passiv. I et klima av kollektiv mistillit kan den som lyver mest åpenlyst og skamløst paradoksalt nok ende opp med å oppfattes som mer "ærlig" enn dem som "utgir seg" for å snakke sant. Når Putin benekter at den russiske invasjonen av Ukraina i det hele tatt har funnet sted, eller når Trump hevder at folkemengden under hans innsettelses-seremoni var større enn Obamas, er det egentlige budskapet:

Vi vet alle at det jeg sier nå ikke bokstavelig talt er sant. Jeg
vet at dere ikke er så naive! Dere vet like godt som meg at virkeligheten
ikke fungerer på den måten: At alt som utgir seg for "sannhet"
egentlig bare er organiserte desinformasjonskampanjer. Forskjellen er
bare at jeg ikke undervurderer deres intelligens. Se! Jeg viser dere
kortene mine! ikke stol på meg! Ja, jeg er en løgner, men det er alle
andre også. Ja, jeg er en skurk, men jeg er deres skurk!

Hvis alt er løgn, kan du like gjerne foretrekke de løgnene som favoriserer din egen side. Hvis alle er skurker, kan du like gjerne støtte din egen skurk over det andre "lagets" skurk.

Ideen om at sannheten alltid vinner frem i et fritt "marked av ideer" var selvsagt alltid på gyngende grunn intellektuelt. Troen på at ny kommunikasjonsteknologi - simpelthen ved å gjøre alle typer informasjon mer tilgjengelig - skulle føre til en ny opplysningstid var aldri noe mer enn en utopisk drøm. Den samme teknologien som har gjort det enklere enn noensinne å spre gode ideer og sann informasjon, har også gjort det enklere enn noensinne å spre dårlige ideer og usann informasjon. Vi har alle en tendens til å oppsøke kilder som bekrefter det vi tror og mener fra før, og nettet har gjort det enklere enn noensinne å leve i separate informasjons-bobler hvor alt man noensinne hører er et ekko av egen stemme. Det pleide imidlertid å være bred enighet om at ytringsfrihet, samt mer informasjon generelt, favoriserte sannhet over løgn og demokrati over tyranni. Sensur var en indirekte innrømmelse av at man ikke hadde sannheten på sin side; at kritikerne hadde rett og man ikke hadde noen gyldige motargumenter å komme med. Fremveksten av sosiale medier som Twitter og Facebook har hjulpet autoritære ledere å appropriere mye av våpenarsenalet til anti-autoritære og pro-demokratiske bevegelser, f.eks. ved å presentere organiserte svertekampanjer mot sine kritikere fra tusenvis at "troll" (falske profiler styrt av mennesker) og "bots" (falske profiler styrt av dataprogrammer) som "bekymrede borgere som praktiserer sin ytringsfrihet". I møte med denne tsunamien av "alternative fakta" og "fake news" hender det virkelig at personer på "rett" side i konflikten begynner å ta til orde for sensur, hvilket atter setter de autoritære i stand til å hevde at det tvert imot er deres motstandere som er "redde for sannheten" og ikke har noe annet valg enn å bringe sine kritikere til taushet fordi de ikke kan svare for seg.

Et annet virkemiddel de nyautoritære har kopiert fra sine motstandere er å mobilisere en massebevegelse ved å samle vidt forskjellige interesser bak et "minste felles multiplum" som for øvrig bør være så vagt formulert som mulig (sympati for "vanlige folks" bekymringer, misnøye med "eliten" eller det "etablerte", ønske om "forandring" etc.) slik at hvem som helst kan finne en tolkning de er enige i. Å ikke ha noen overordnet ideologi er her en åpenbar fordel. Innholdet som folk frivillig deler på sosiale medier, har gjort det enklere enn noensinne å identifisere deres verdier, holdninger, sympatier og antipatier etc. og selektivt adressere hver gruppe med et separat budskap spesifikt vinklet i lys av det de allerede frykter eller hater og skreddersydd for å trykke på de rette knappene [2]. Det kan f.eks. foregå slik:

1. Profesjonelle troll som utgir seg for å tilhøre gruppe X, poster fabrikkerte nyhetsartikler på sosiale medier for å manipulere medlemmer av gruppe X til å reagere på måte Y ("Stem på Trump", "Ikke stem på Clinton" etc.).
2. Tusener av bots sørger for at artikkelen blir flittig delt, får rikelig med "likes" etc.
3. De beryktede algoritmene til de sosiale medieplattformene registrerer at artikkelen "trender" blant medlemmer av gruppe X.
4. Algoritmene begynner å foreslå artikkelen for medlemmer av gruppe X.

Hvis du befinner deg langt til venstre i det politiske spekteret, kan det hende tidslinjen din på Facebook begynner å fylles opp med innlegg hvor ukrainske demonstranter fremstilles som nazister og Hillary Clinton fremstilles som en uforbederlig rasist. Hvis du befinner deg på det ytre høyre, heter det i stedet at de ukrainske demonstrantene er del av den internasjonale jødiske konspirasjonen mens Hillary elsker fargede og er tilhenger av vidåpne grenser. Hvis du var en gjennomsnittlig hvit evangelisk kristen på den amerikanske landsbygda i 2016, skulle du bla temmelig langt nedover i Facebook-tidslinjen din for å finne et eneste russisk navn. Alt du kunne se var profiler med engelske navn som lot til å tilhøre andre hvite evangelisk kristne amerikanere med meninger som til forveksling liknet dine egne. Du kunne heller ikke unngå å legge merke til at innlegg i favør av Donald Trump ble flittig delt og "likt" blant folk som delte ditt syn på skatter og avgifter, innvandring, abort, våpenkontroll, multikulturalisme, politisk korrekthet, feminisme, sekularisme, miljøvern etc. Inntrykket du satt igjen med måtte uansett være at Trump-sympatier både nøt stor støtte og bred enighet blant dine "egne". Å slutte seg til koret blir da like mye et spørsmål om stammetilhørighet og lojalitet som et spørsmål om politikk.

[1] I følge filosofen Harry Frankfurt skiller "bullshit" seg fra løgn ved at løgneren bevisst fremlegger påstander han/hun vet (eller innbiller seg å vite) er usanne, men den som produserer bullshit verken vet eller bryr seg om sannheten.
[2] En av de mest vellykkede kampanjene under informasjonskrigen omkring Brexit skal f.eks. ha vært rettet mot dyrevernsaktivister ved å assosiere EU med dyrefiendtlig industriell gårdsdrift, spansk tyrefekting etc.