Det er mulig at jeg tidligere har lagt litt mye trykk på om noe er skrevet på nynorsk eller ikke, og det er akkurat som om forfatter Arnfinn Kolerud har fått med seg dette og tenkt "Javel? Syns du nynorsk er kjekt? Hald denne skåla med stua ål eit augob.. augebli.. augneblin.. littegrann".
Vassbygda er Norges siste nynorskbastion og er i endeløs konflikt med Riksmålsforbundet. Det spisser seg til når selveste kongen og hans fineste bopel blir utsatt for sabotasje. Kongen svarer med diktlesning av A O Hauge og medlemmene rømmer fra riksmålet.
Samtidig i Vassbygda er arbeidet starta på deres egen Mount Rushmore, uten at de er helt sikre på hvilke nynorskfjes som skal få plass der oppe.
Som dere forstår, her blir det forviklingar, på nynorsk. Og selv om Kolerud er ny for meg, har mange andre vist at det nok ikke finnes noe bedre skriftspråk for skrøner enn akkurat nynorsk.
Gledelig nok er dette del av en serie på tre bøker om nynorsk-ekstremistene i Vassbygda. Uheldig nok er dette den siste av de tre, men gode skrøner kan nok også leses baklengs(?).
Gamle menn i syningom(?) er ikke bare en god skrøne, den er mesterlig, som i at en må lete frem rollespillterningene, kanskje flere av dem, for å finne et terningkast høyt nok.