Bokelskere.no

En meget sterk 4 for denne boka. Lettlest og underholdende, men når ikke helt opp. Litt søkt at det er naboer som skal løse drapsgåten. Blokka virket usannsynlig lytt mellom leilighetene. Hovedpersonen Rikke var heller ikke en person man får sympati med.

Handlingen er i stor grad konsentrert rundt en firemannsbolig på Tåsen Her bor i første rekke Rikke Prytz (forsker), hennes ektemann Åsmund og deres ti barn. Rikke er fortelleren i historien.

Til tross for at Rikke er relativt lykkelig sammen med Åsmund (som hun har kjent siden tenårene), lar hun seg sjarmere av Jørgen og gir etter for hans seksuelle tilnærmelser. De to er ytterst forsiktige. De treffes bare i huset når ektefellen er borte, og ellers på hotellrom under reiser til andre byer.

Men så skjer det at Jørgens kone finner ektemannen død der han sitter ved datamaskinen sin. Strupen hans er skåret over. Politiet kan raskt konstantere at det må være en av husets beboere som er drapspersonen . Den elektroniske låsen på ytterdøren viser at ingen utenforstående har kunnet komme seg inn i løpet av drapsnatten.

Mistanken brer seg blant beboerne i huset. Rikke plages med sin dårlige samvittighet. Hun kvier seg for å fortelle til mannen Åsmund om sitt forhold til Jørgen. Derimot skriver hun til en av etterforskerne, en kvinne Rikke kjenner fra ungdommen og fortelle historien om seg selv og Jørgen.

Som i mange andre krimbøker, særlig de som har en kvinnelig hovedperson, blir det mye snakk om daglige trivialiteter her Også livet til barna til Rikke og deres adferd og velbefinnende får stor plass i boka. Likevel synes jeg at forfatteren på en fine måte klarer å forene dette med spenningen som først og fremst ligger i Rikkes dårlige samvittighet. Dette gjør boka til en svært vellykket psykologisk triller med en sterk indre spenning. Underveis kommer også andre ubhagelige hendelser inn i bildet som funn av drepte katter.

Det eneste jeg kan sette fingeren på er at forfatteren har utstyrt personene sine med et lukteregister så fintfølende at det overgår enhver sannsynlighet. Er det virkelig realistisk å ha slike anelser eller vise slik forsiktighet som Rikke her gjør? Å kunne ane lukten av en person som har passert gjennom et kjøkken den foregående natten, tror jeg ikke på.

Selv om boken ikke hadde så høyt spenningsnivå ble jeg sugd inn i fortellingen. Historien er godt skrevet!
Sitat fra boka:
«Skam og skyld er ulike følelser, med ulike funksjoner. Mens skyld motiverer oss til å reparere det vi har ødelagt, motiverer skam oss til å skjule det»

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Som så mange andre bøker i denne kategorien skal det være (minst) en skikkelig vri som setter alt på hodet, som skal ta pusten fra leseren. Denne synes jeg ikke er eksplosiv nok. Jeg blir ikke særlig overrasket, selv om det er en liten vri på slutten.
Boka har likevel et stort pluss, og det er språket. Helene Flood skriver imponerende godt, og jeg stortrives inni Rikkes hode. Forfatteren er psykolog, og at hun har tatt med seg erfaringer derfra inn i forfatterskapet er det ingen tvil om.
Så min konklusjon blir gnistrende godt skrevet, men mangler overraskelsen.

Rolig krim, som hennes forrige bok, men den holdt på oppmerksomheten hele veien

BOKOMTALE: Elskeren av Helene Flood. Leseeksemplar fra Aschehoug

Rikke og Åsmund flytter inn i en idyllisk firemannsbolig på Tåsen sammen med de to barna. Dette virker å være drømmeboligen, og de blir raskt kjent med naboene. Kanskje litt for godt kjent? Plutselig blir mannen i andre etasje funnet drept. Det har ikke vært innbrudd og låsehistorikken på den elektroniske låsen viser ingenting unaturlig. Kan det være en av naboene som står bak mordet?

Dette er forfatterens andre bok. Jeg leste den første for to år siden, og husker at jeg likte den godt. Forfatteren slår til igjen. Denne gangen med en enda bedre historie. Dette er en kjempegod psykologisk krim som du må lese!

skriv lenkebeskrivelse her

Det er på Tåsen det skjer. I hvert fall i Elskeren av Helene Flood.
Etter en lunken leseopplevese når det gjelder Terapeuten i fjor av Helene Flood, hadde jeg likevel lyst til å lese hennes nyeste bok, Elskeren. Det var noe med konseptet som interesserte.

Hvorfor risikere å miste det man har?
Rikke Prytz har et liv som de fleste misunner. Hun har mann, barn og fint bosted. Hun har ikke eget hus, men bor i et rolig firemannsbolig i et pent strøk. Naboene går overens selv om de er svært forskjellige. Åsmund og Rikke, har vært sammen helt siden de var tenåringer og de har to barn sammen. Men hvorfor risikerer hun da å miste alt sammen med å være utro? Hun ligger med en av naboene, og da et mord skal ha skjedd i firemannsboligen, er Rikke redd for å bli avslørt for å ha vært utro, og redd for å bli innblandet i saken. Er det en av naboene som står bak mordet, eller er det noen utenfra?

Når det gjelder Elskeren så var det ikke mordsaken eller utroskap som var fengslende å lese om, men Rikke, familien hennes og naboene. Relasjonene og dynamikken i det hele. Veldig fascinerende lesing. De fleste av karakterene hadde sine egne særheter og var fengslende å lese om. Derfor var denne lettere å lese enn Terapeuten, og syntes også at hennes nyeste bok hadde mer innhold og aspekter. Det var mer å følge med på, og noen av partiene av boka var nesten som å se en Tv-serie. Man må lese noen sider til. Synes heller ikke at bøkene hennes er så nyskapende innen psykologisk thriller, eller er så nyskapende i det hele tatt som mange skal ha det til, men det er godt å se at flere norske forfattere kommer med mer fra den sjangeren, ikke bare oversatt litteratur hele tiden.

Småirriterende hovedkarakter
Det som irriterte mest med boka, var Rikke. Det er ikke alltid jeg liker hovedkarakterer i en bok, og jeg fikk ikke helt sansen for henne for ofte virker hun selvgod, og hun leker med det hun ikke burde bare fordi hun kan, og det er vanskelig å få medfølelse for henne. Hun blir litt mye av alt. Det virker ofte som om hun ikke enser det som skjer rundt henne.

Dette var artig og mørk lesing i motsetning til Terapeuten som jeg ikke brydde meg stort om. Lesingen gikk stort sett av seg selv, og man ble nesten like stresset som hovedkarakteren av å lese den.

Fra min blogg: I Bokhylla