Viser 1 til 4 av 4 omtaler
En veldig bra og viktig samtidsroman. Om å leve i ytterkanten av samfunnets skrevne og uskrevne lover, krav og forventninger. Problematisering av dagens overdiagnostisering av alt og alle som ikke passer i A4-boksen. Gullkorn til ettertanke på rekke og rad her. Dyktig forfatter.
Rorgen, eller Halvard Borge som han egentlig heter, sitter inne for ørtende gang. Han er en helt vanlig fyr, men så roter det seg til. Noen ganger byr livet på problemer, noe Rorgen er mer eller mindre vant til. Han har blitt på en måte likegyldig til alt, i hvert fall nesten alt.
En dyp, indre reise til en innsatt
Han får beskjed av sin advokat, som ser ut til å være trøtt av jobben sin, om å skrive en fri forklaring som muligens skal fremføres senere. Dermed er hele boka skrevet som en slags indre monolog. Han beskriver litt om relasjoner, fortid, yrkesliv, kjærlighetsforhold og sønnen som han har et fjernt forhold til. Denne boka er som en slags veksling mellom indre monolog, fri forklaring og en slags roman til sin egen sønn i håp om at han skal forstå når blir eldre.
Korrektur av et sorgens kapittel er kanskje trist og alvorlig, men den byr også på en hel del morsomheter. Rorgen kan tross alt se humor i det meste fremdeles. Han skriver ting som det er og går ikke rundt grøten. Han har gitt opp forsøket og håpet om at andre skal lytte og forstå ham, og føler at alle sjanser er oppbrukt. Men likevel har han humor og pågangsmot, til tross for alt det vonde han har opplevd.
Tøft og brutalt språk
Riise Hauge skriver godt, mer enn godt. Språket er tøft, brutalt, humoristisk og nakent. Begynnelsen av romanen tar litt tid å sette seg inn i, for er mest vant til å lese bøker med skifting av perspektiv, mens her får man handlingen utført som monolog, men det er lett å finne rytmen i det. Til tider kan teksten bli noe masete, som om den banker inn i skallen på deg, og det er kanskje også meningen? Man blir litt sliten underveis og det er nok det Rorgen vil utrette. At man vil bli sliten, for til tider er han også sliten. Han prøver å smitte over utmattelsen og fortvilelsen han føler på oss som leser? I så fall fungerer det. Fordi stemmen hans er tydelig.
Til tider en slitsom leseopplevelse, men det er også poenget, og en bok som er helt klart verdt å få med seg.
Fra min blogg: I Bokhylla
Rorgen sitter i fengsel. Avventer en dom. Han reflekterer over livet, over valgene og veiene som førte han bak murene. Vi kommer tett inn på. Språket er muntlig. Fysisk. Man kjenner spyttet i lufta når han er ivrig. Ser hendene som vil forklare der ordene ikke strekker til. Ordene slår og sparker. Ordene utfordrer til en kamp om fordommer. Hjertet blir truffet og det åpner opp teksten. Man ønsker å vite mer, vil forstå.
Språket er skitbra og Rorgen virker som en autentisk sammensatt person. Jeg har kjent mange som Rorgen, sympatiske og veltalende, men under ulmer volden. Det er mange som er rotløse, som mangler noe eller noen som holder dem fast når stormene inni dem herjer. Det er tilfeldig hvem som faller utenfor samfunnet, men alle trenger å få sin historie fortalt.
Sist sett
