Bokelskere.no

For å si det kort: denne er for lang, - 784 sider! Egentlig er den fin og interessant, men etter min mening blir den alt for lang ved at den gjentar seg selv for ofte!

Boken kan på mange måter minne om en amerikansk TV-serie, med skildring av en familie fra typisk høyere hvit middelklasse og konsekvensene for hver enkelt av dem når faren, «pater familias», dør. Det gjelder først og fremst enken, men også de fem barna. Skildringen av barnas innbyrdes forhold og utvikling er interessant og godt beskrevet, og det er også morens strev med å finne seg selv etter å ha blitt enke. Vi kommer dypt inn i personenes tanker, faktisk for dypt, for de gjentar seg selv til det kjedsommelige, - slik det vel egentlig er i virkeligheten - , men det blir altså for mye av det!

Det som blir stående som mest interessant, er hvordan den viser at endring er mulig, - selv for enken som, bokstavelig talt, slår ut håret! For hun treffer naturligvis en ny mann, - som imidlertid er litt for fantastisk til at jeg tror på ham!

Omfangsrik, dyptpløyende og ubehagelig roman om en familie der de fleste tror de står stødig som en samla enhet, men der det etter hvert viser seg ar de har egne agendaer, egne fordommer og ikke engang liker hverandre noe særlig. Far, "Whitey", som alle har sett opp til som den samlende kraft i familien, dør plutselig og brutalt, og vi blir kjent med reaksjonene fra hver enkelt av de etterlatte: enken Jessalyn og de fem barna. Innbakt i fortellingen får vi innsikt i klasseskille, raseskille, politiets maktmisbruk og gamle, stivna konvensjoner som settes på prøve. Jessalyn, som i begynnelsen framstilles som et lite, usjølstendig nek i skyggen av sin mann, er den som etter hvert begynner å vise styrke og bevege seg mot strømmen, til barnas forskrekkelse, bekymring og sinne. Omkvedet er unisont fra de eldste barna: "Hva ville far ha sagt?" "Hvordan kan du svikte fars minne på denne måten?" Bare yngstemann, familiens "svarte får", som alle de andre tar avstand fra, viser toleranse og godvilje.

Boka var lang, men ble aldri langtekkelig. Slutten ble litt for åpen etter min smak, så terningen landa på fem. Men Joyce Carol Oates er fortsatt en av de forfatterne jeg setter høyest.

John Earle "Whitey" McClaren, har tidligere vært borgermester i småbyen Hammond i delstaten New York. På vei hjem fra et møte, ser han en mann bli banket opp av to politimenn på veiskulderen. Han blir sint, for det er tydelig at mannen er hjelpeløs, men politimennene slår og sparker ham likevel.
Whitey går ut av bilen, og ber politimennene om å stoppe mishandlingen. I stedet for å høre på ham, får han samme behandling. De bruker til og med elektrosjokk-pistol! Ambulanse blir etterhvert tilkalt, for det er tydelig at den eldre mannen ikke tålte julingen han ble utsatt for. På sykehuset får familien forklart at Whitey fikk slag mens han kjørte. At airbagen er skyld i brannsårene på overkroppen hans. Dagen før han skal overføres til rehabilitering, dør Whitey.
De fem voksne barna og kona, Jessalyn, er i sjokk, og de takler sorgen på hver sin måte. Eldstemann, Thom, blir kontaktet av mannen som også ble banket opp. Han forteller en historie som ryster Thom, og ikke minst Jessalyn. Hvordan skal de takle denne grusomme nyheten? Alt de har visst om Whiteys kjøretur, viser seg å være en løgn.

En "murstein" fra min yndlingsforfatter, og hun svikter ikke denne gangen heller. Jeg ble forbannet allerede i prologen! Man kan ikke unngå å la tankene gå til det grusomme drapet på George Floyd, og det er både rasespørsmål og traumer som er gjennomgående tema i denne boken. Skarp og tatt på kornet.

En medrivende roman som er innom flere interessante temaer

Når det gjelder familiedrama, foretrekker jeg å se det som Tv-serie, fremfor å lese om det. Men siden denne boka er skrevet av Oates, måtte jeg slå til.

Har ikke alltid hatt lyst til å lese noe av Oates. Jeg begynte ikke å lese noe av henne før i 2019 og da leste jeg med Svart vann, og senere leste jeg Mitt liv som rotte. Hun har en behagelig og nøktern fortellersetemme som jeg fikk sansen for, og dermed måtte jeg lese denne også: Natten. Søvnen. Døden. Stjernene. Tittelen høres kanskje ut som en dødsprosess, men så handler boka mye om døden, også.

Familiemedlemmer i sjokk og vantro
Døden inviterer seg selv hjemme hos familien McClaren. En storfamilie med fem barn. John Earle McClaren, også kalt Whitey, og tidligere borgermester, dør bare 67 år gammel. Han er på sykehus for å opereres etter et slag mens han kjørte, men dør noen dager senere. Familien tror at han døde av helsemessige årsaker, men eldstesønnen Thom, får vite at faren hans stoppet da han så en indisk-amerikansk mann bli bøllet med av to politimenn,. Han stopper for å undersøke situasjonen. Politiet oppfatter McClaren som "truende", og ser seg "nødt" til å ta i bruk en Taser, som er en elpistol, og dermed havner Whitey på sykehus. Som baksideteksten sier, dør han, og familien sitter igjen med et stort tap og sorg. Skal Thom fortelle sannheten til resten av familien, om at deres kjære far og mann ble utsatt for politivold, og skal han gå til sak? Whitey var alltid "kompis" med poltiet mens han var borgermester. Dermed er det et vanskelig valg for Thom.

Man blir godt kjent med familien McClaren, enken Jessalyn og barna Thom, Beverly, Lorene, Virgil og Sophia. Man blir kjent med dem mens Whitey levde, og tiden etterpå. Jessalyn som sitter alene igjen i det store huset, for barna deres er voksne og har flyttet ut for lenge siden. Men de er bekymret for henne for hun forvandles omtrent til et spøkelse på grunn av sorgen. De reagerer også på dødsfallet på forskjellige måter som også er godt beskrevet.

Lettlest til tross for størrelsen
Dette kan godt mulig høres ut som hele boka, men denne romanen er på nesten 800 sider, og består av flere aspekter og karakterer enn det som er nevnt. Det jeg har nevnt er bare hoveddelen. Jeg foretrekker store bøker fremfor de små, men hvis noen kvier seg til å lese denne mursteinen, så er det ikke noe å grue seg til. De fleste kapitlene er korte og kjappe. Historien har et godt driv og det skjer alltid noe. Man blir godt kjent med familien og andre karakterer, og det er lett å bli dratt inn i handlingen. Oates byr på mystikk, relasjoner og romanen er heller ikke bare om sorg og tap, men også om håp, og det å prøve å gi livet en sjanse til.

Ikke helt fornøyd med slutten da den føltes noe malplassert i forhold til resten av boka, både når det gjaldt fortellerstemme og stemning, men det ødela ikke resten av boka. Har fremdeles sansen for Oates fortellerstemme. Hun er ikke den som overdriver.

Fra min blogg: I Bokhylla