Riktignok er «historien et annet land», men selvforherligende statsmenn er ikke ukjente i vår tid heller. Som svigersønn av Kristian 4 fikk Ulfeldt en maktposisjon som rikshoffmester med kontroll over en betydelig del av kongerikets inntekter og utgifter. Det gjorde ham meget rik; en rikdom han visste å utnytte til å skaffe seg venner og politisk innflytelse.
Heiberg skriver spennende om Ulfeldts vei til makten og hans dramatiske, pinefulle fall. Som politiker oppnådde han at Danmark-Norge inngikk en nyttig allianse med Nederland, men som overløper til Sveriges kong Karl Gustav, bidro han til at dobbeltmonarkiet for alltid mistet store landområder til nabolandet. Det gjaldt både Danmark og Norge. Ikke rart at kong Fredrik 3 fikk Ulfeldt dømt som landsforræder.
Boka handler også om overgangen fra stenderstat til enevelde. Heiberg mener at forfølgelsen av Ulfeldt og hans kone Leonora Kristina («fangen i Blåtårn») gikk for langt og brøt med både dansk lov og folkeretten. Dette svekket eneveldets krav på å være en rettsstat. På den annen side var Ulfeldts fall også et resultat av hans eget prestisjebehov og etterhvert virkelighetsfjerne prosjekter.
1600-tallet var tydeligvis også en tid hvor skriveføre personer uttalte seg med fynd og klem uten å skjule sine følelser og meninger. Likevel skiller ekteparet Corfitz Ulfeldt og Leonora Kristina seg ut som helt ekstraordinære personligheter i en overgangstid etter reformasjonen.