Ty Ar-trilogien er jeg anbefalt av en venn (Sven Erik). Nå kommer jeg til å avsløre mye som du som ikke har lest Jotnens hjemkomst sikkert ikke vil vite BARE SÅ DU VET DET. Slik, spoiler alert: check.
”Æsenes og deres herredømme skulle forties og med tiden glemmes.”
I bok to i Ty Ar-trilogien er Tyrar(Ty Ar, alt ettersom) fortsatt i gudenes land Åsgard. Vanene har tatt over landet. Krigen (og Ragnarok som mange mener) er i gang. Tyrar befinner seg langt øst i landet i leiren til ildjotnene. Ildjotnenens konge Surt og Tyrar har lagt gamle fiendeskaper bak seg og har inngått en allianse for å jobbe sammen om å kaste ut vanene fra Åsgard. Denne uvanlige alliansen er det Loke som har oppmuntret til, mystiske Loke som Tyrar fortsatt ikke vet om han kan stole på. Det er ikke jeg heller så sikker på om han kan. I leiren, gjemt for vanene av de kraftige fjellene forbereder de seg på krigen. De avtaler at Surt og hans menn skal angripe vanene fra øst, Tyrar og hans menn skal angripe fra vest. Vil de møtes på midten som avtalt?
I mellomtiden ligger Odin fortsatt i koma, forgiftet av vakre, snikende, intelligente Frøya; i Midgaard (vår verden) har liberalistene tatt over staten: sexkjøp og salg er lovlig, det samme med salg av dop. Den tredje verdenskrig, også kalt vannkrigen holder på å bryte ut.
Tyrar trilogien så langt er ikke en stillestående serie. Tyrar står aldri på samme sted lenge om gangen, stadig forflytter personene og historien seg. Det er som en slags norrøn reiseskildring. Kos! I løpet av sidene i boka får vi vite mer om væpneren til Tyrar, Bure og den mystiske Loke. Liker, liker, liker! Loke er fortsatt den karakteren jeg synes er fremstilt best (selv om min gamle forelskelse har gått over) ogTyrar hjemsøkes fortsatt av ubehagelige drømmer.
Som jeg har skrevet tidligere (om Jotnenes hjemkomst) gjentar Andreas Bull-Hansen seg fortsatt. Han må ha utrolig lite tiltro til oss lesere, han må tro vi glemmer alt mulig rart om karakterene og historien som han stadig må oppsummere og gjenta for oss underveis. Jeg synes dette er en utrolig god trilogi med tanke på historien, karakterene, krigen, intrigene, handlingen: alt! Naturen er beskrevet vakkert og det er spennende. Men historien mangler sjel. Akkurat som Hansen beskriver spantene under dekk på skipene som ribbeina på et stort dyr er bøkene som de er nå skjelettet på historien uten innmaten og organene. En fargeløs historie uten sjel, pust. Det mangler fortsatt innholdsfortegnelse som i bok en og fortsatt er det slitsomt med så korte setninger. Historien og språket mangler glidemiddel. Selv om det er spennende og flott klarer jeg på et eller annet vis å bruke over en måned på å lese tre hundre sider. Det er ikke greit.
Så streng jeg er! Det må sies at tross alt dette liker jeg bøkene om Tyrar, i det minste de to jeg har lest så langt. Jeg må også trekke frem etter å ha vært så streng at Hansen beskriver havet og skipene vakkert og der føler jeg kjærligheten, sjelen, fargene i teksten. Så helt uten sjel er det ikke. Handlingen er ikke forutsigbar noe jeg synes er fantastisk flott. Fortsatt suger jeg til meg kunnskap om den norrøne mytologien: det er super interessant! Her en kveld/ natt så jeg filmen Thor etter å ha hjulpet søster med å flytte (jeg svelget angsten over å se, ta på mange ting og hjalp til likevel) tidligere på dagen. Da satt jeg og hvisket ting jeg kunne om karakterene i øret til mamma underveis takket være disse bøkene. Jeg ser jo og legger merke til det de andre bloggerne ser, det er ikke det. Det er bare at det plager meg ikke så mye som hos dem. Det som plager meg derimot er at Tyrar har så vanskelig for å tro: han er for sta og treg i hodet.
Hvem er det som har retten på landet Åsgard? Vanene, æsene eller jotnene? Hvem vil stå igjen etter Ragnarok? Woop woop, bært bært: nå skal jeg lese siste bok i trilogien. Håper ikke jeg bruker en måned på den også. Vet dere hva, jeg leste ikke ferdig en eneste bok i hele juli!
NÅ ER DET RAGNAROK, NÅ.
Kilde: lånt bok på biblioteket.
Psst! Visste du at bøkene skal bli filmatisert?
