Fantasirikt dikt med utrolige innfall og tankesnirkler. Oversatt av Andre Bjerke, i seg selv nesten like stor bedrift som selve originalen - ordvalget er rikt og rim og rytme på norsk virker helt perfekt. Man undrer seg på om de norske vendingene er hentet fra de tyske - eller om Bjerke har laget et nesten eget diktverk.
Boken er skrevet på slutten av 1700-tallet, og henter sine figurer og tema fra overgangen mellom middelalderen og renessansen på 1500-tallet. Fornuften var sluppet fri - nye ideer og tanker ble skapt. Anatomi, astrologi, fysikk etc frigjøres fra gamle dogmer. Samtidig var holdningen fra middelalderen tilstede - fornuften fjernet menneskene fra gud, og var av det onde.
Handlingen dreier seg om en mann som har stengt seg inne på sitt studerkammer med sine bøker, og som bekymrer seg over at tanken ikke lenger holder ham i spenning og henrykkelse. Han fanger en dag djevelen i et magisk tegn, men djevelen unnslipper. Deretter gjør de en avtale - Faust selger sin sjel for at Djevelen skal gi ham den største opplevelse. Om dette dreier seg om den store fornuftsopplevelsen, eller fornektelsen av fornuftens lover, får jeg ikke helt med meg.
De to, Faust og Mefistofeles, reiser rundt sammen. De opplever drikkelag, heksedans osv. Faust forelsker seg, og opplever den store henrykkelsen, men hans utkårne blir gravid, og stenes til døde som ugift mor. Hun blir frelst av sitt valg om å bli hentet av gud - mens Faust fortsetter å følge Mefistofeles.
