Noen ganger er det fint å få seg en realitetsorientering. Dette 116 år gamle klassiske verket var en slik opplevelse. Etter 171 sider måtte jeg innse at jeg hadde lest mange norske ord, og forstått ganske mange av dem. Uten å forstå setninger. Eller sammenheng. Eller humoren - dette var visst morsomt. For 116 år siden. Antakeligvis også i mange år etter det, men det gikk meg hus forbi. Jeg forstod ingenting av denne boken. Den skal objektivt sett være god, har jeg lest - så da er den det.
Jeg innser at jeg har mye å hente på forståelsen av litteraturhistorie. Mye. Dette var et lite, første steg på veien mot å lese de store forfatterne fra lang tilbake i tid.