Nytt hyggelig bekjentskap Litt ny vinkling på politiromaner, men bare litt!!
I sitt storslåtte hjem i St. Maxime, blir eiendomsmagnaten Axel Krogh brutalt myrdet. På veggene henger kunst for flerfoldige millioner, men kun et lite og ubetydelig maleri er fjernet. Maleriet er signert med et syvtall.
Bogart Bull fra Oslo samarbeider med fransk politi, og underveis i etterforskningen, viser det seg at drapet har sammenheng med hendelser hundre år tilbake i tid. Der var b.l.a Edvard Munch og Henri Matisse aktører.
Spennende og interessant krim.
Småspennende, men ikke noe som skiller seg ut ...
Ny etterforsker på banen i krimverdenen ...
Forsvunnet maleri
Hils på Bogart Bull. Han har sin egen personlige tragedie, men likevel klarer han å møte opp på jobb og gjøre det han skal. Han er Kripos - etterforsker. Den sorgtunge etterforskeren får et oppdrag å dra til Frankrike for å nøste opp en drapssak og samarbeider med franske Jean Moulin. Det viser seg at en nordmann ved navn Axel Krogh (fiksjonens svar på Petter Stordalen), en eiendomskonge som selv bor i en villa verdt flere millioner og som inneholder malerier så og si overalt. Bull drar dit fordi Axel Krogh er funnet drept i sitt eget hjem og de oppdager at ett eneste maleri er borte. Et maleri som er signert med et mystisk syvtall. Hvorfor ble det stjålet mens alle de andre henger i fred?
Øistein Borge har tidligere gitt ut bøker for ungdom, og nå debuterer han for det voksne publikum. Boka gir et godt førsteinntrykk, men den er ikke perfekt. Utgangspunktet er bra og engasjerende, men det er hverken originalt eller et vendepunkt i krimsjangeren. Forfatteren balanserer oversiktelig og flytende mellom fortid og nåtid, han skal ha skryt for det. Det er bare det at ikke alle partiene som var like interessante å lese om. Karakterene er stereotypiske. La oss nevne Bull som en av mange etterforskere i krimbøkenes verden synes synd på seg selv og innhentes av fortidens demoner. Hvor mange ganger har vi ikke lest dette før? Andre karakterer hadde også sine stereotypiske sider, men trenger ikke å gå innpå det fordi det blir for avslørende.
Fortid mer spennende enn nåtid
De partiene som falt mest i smak var fra Munchs og Matisse sin epoke og prøve å forestille seg hva slags personer de var og hvordan det var på den tiden. Var kunstere som levde for lenge siden så mystiske som vi vil ha det til? Og hva slags personer var de? Man blir mer nysgjerrig på dem og den tiden de levde i mens man leser og vil på en måte vite mer i etterkant.
Boka består av mange delhistorier, historien om kunstnerne Edvard Munch og Henri Matisse, motstandsbevegelsens kamp mot nazister, fortid og nåtid. Har alt dette noe til felles eller er alt sammen bare villspor?
Ofte leser man krim som er mye av det samme, og det gjelder også Den syvende demonen. Den knekker ikke ny kode i krimsjangeren, men det gjør ikke noe. Av og til er det greit å ikke forlange for mye og bare lese en bok man lar seg underholde av. Det er helt greit det også. Den er over gjenomsnittet god, men hvor er nerven? Boka manglet nerver og som kryper under huden. En god bok, men ingen bok som hjemsøker en lenge etterpå.
Fra min bokblogg: I Bokhylla
Den syvende demonen er en vaskeekte krim. Du har det merkelige mordet, etterforskeren med mentale sår og mistenkte i bøtter og spann. For meg var denne boken helt grei. Jeg har lest verre krimbøker, men også bedre, og jeg syntes denne var gjennomsnittlig. Likevel er dette en bok som godt kan leses ved hytteveggen på påskefjellet. For full anmeldelse, se: edgeofaword: Den syvende demonen