Bokelskere.no

Bokas hovedperson Johanna er en kjent kunstner. Hun maler bilder som har høstet stor anerkjennelse. I lang tid har hun bodd i USA. Nå er hun kommet tilbake til Norge. Det hun søker er en gjenforening med sin mor som hun ikke har sett eller hatt kontakt med på 30 år.

At det har bygd seg opp en langvarig konflikt i denne familien, får vi lesere tidlig vite. Som ung studerte Johanna jus, og hun giftet seg med en lovende mannlig jurist. Men faget kjedet henne. Hun ville heller drive med kunst. På et kurs i USA forelsker hun sg i læreren sin, Mark. Hun bryter helt med Norge og med familien som oppfatter oppførselen hennes som svært skammelig. Senere blir noen av hennes malerier utstilt i Norge, bl.a. to med «. Måten titlene «Mor og barn1» og «Mor og barn 2». Måten moren blir framstilt på her, skjokkerer familien voldsomt. Da faren dør, kommer ikke Johanna til begravelsen. Et nytt slag for familien. Heretter lever moren og yngstedatteren Ruth som om Johanna overhodet ikke fantes.

Det er etter at Mark også er død at Johanna vender tilbake til hjemlandet. Her tar hun innpå en avsidesliggende hytte. Hun prøver å ringe moren, men denne tar aldri telefonen. Hun sender brev uten å få svar. Det er bare søsteren som uttrykker at hun ikke må plage moren mer. Johanna begynner å spionere på moren. Hun parkerer bilen sin utenfor blokka der moren bor, og når moren en sjelden gang kommer ut, følger datteren i behørlig avstand, helt uten å gi seg til kjenne. Til slutt gir hun seg ikke før hun har kommet seg inn i morens leilighet og står ansikt til ansikt med moren. Hun griper tak i morens arm for å avsløre dennes store og vonde hemmelighet. Først etter dette kan Johanna vende tilbake til USA og arbeidet som venter.

Man kan lure på hva som egentlig er essens i denne boka. Er det familiens uforsonlige og trangsynte tanker rundt denne fortapte datteren? Lenge var sympatien min på Johannas side der hun kjempet for å få innpass hos sine nærmeste. Men Johannas måte å ydmyke moren på da de endelig står der sammen, får meg på helt andre tanker.

Er en stor og tykk bok med mye luft i arkene og gjentagende setninger.
Så boken er derfor lettlest, men noe ensformig i utvikling..en «grå» bok uten oppbygging og maksimum i fortellingen.
Opplever at denne boken er en fortsettelse på «Arv og miljø» og søsterens «Fri vilje».
Forfatteren har selv blitt moden mor, og innser at hennes egen mor er aldrende.
Det ville være ille om hun døde uten at de fikk snakket ut,,kanskje en forsoning.

Forventet noe annet. Vil si at «Hva er det med mor» var en bok som falt mer i smak.

Åå, så sårt og smertefullt dystert om morsfiguren i denne romanen. Vigdis Hjorth skuffer aldri.

Er mor død. Vigdis Hjort.
Kunstneren Johanna gjorde noen valg som splittet henne fra familien. En familie hun følte krevde for mye av henne. Ca 30 år senere søker hun kontakt med sin mor, bla for å få klarhet i noen barndomsminner, og for at hun tror at både hun og hennes nå 85 år gamle mor kan ha godt av å snakke litt rolig med hverandre. Rolig blir det ikke. Vigdis tråkker i kjent stil opp gamle vanskekige stier, river av plaster og går inn og utforsker de vanskelige relasjonene. Det er sårt og spennende på en gang. Nesten pinlig også. Har et barn ansvar for at relasjonene til sine voksne går dårlig? Så dårlig at de vanskelig lar seg reparere? Har hun som kunstner rett til å uttrykke sine subjektive opplevelser i sin kunst?
Hørte den som lydbok. Vigdis leser sjøl, med veldig stor innlevelse. Pinlig bra bok.

Jeg har så sansen for Vigdis Hjorth! Hun kan være morsom, frekk, dyp, filosofisk og underfundig. Og hun har en innsikt i alle irrganger som finnes mennesker som nesten er skummel. Det kommer særlig til syne i Arv og miljø, men også i denne som er i samme genre.

Johanna har ikke hatt kontakt med familien på 30 år, hun har bodd i USA, blitt anerkjent kunstner og funnet sin egen måte å leve på. Det ble for mye for far, mor og søster, hun ble ikke jurist som far, hun ble ikke kone til en jurist som mor, og hun ble ikke lydig datter som søsteren. Nå er hun tilbake i Oslo i forbindelse med en separatutstilling, og minner og behov fra barndommen kommer til overflaten.

Johanna nærmer seg ikke problemene på noen rasjonell måte, hun spionerer, krever, forfølger og trenger seg på. Men leseren skjønner jo at hun neppe ville hatt mer suksess med noen annen metode. I denne familien er skylden fordelt og alt ligger hos Johanna. Så det er til pass for henne.

Det er noe med den lengselen etter å bli sett for hvem en er, spesialt av de nærmeste, som skjærer i meg i denne fortellingen. Akkurat som i Arv og miljø. Å få sin opplevelse anerkjent, selv om den skiller seg fra den vedtatte familiefortellingen er et grunnleggende behov hos mange, tror jeg. Det er ikke nødvendig å være en del av så dysfunksjonelle familier som i disse romanene for å føle at en ikke får gehør for sin versjon av sannheten. Vi er mennesker med feil og mangler alle sammen.

Jeg hørte denne på lydbok, lest av forfatteren. Vigdis Hjorth leser sine egne tekster med intensitet og nerve. Det kan anbefales.

Vigdis Hjorth! Overgår seg sjølv! Altoppslukande dei timane eg brukte, uforgløymeleg

For tre tiår siden, forlot Johanna ektemannen for en annen mann. Hun flyttet til USA, og fikk barn. Familien slo etterhvert hånden av henne. De "kunstnergreiene" hennes, som hun valgte foran jussen, ble tungen på vektskålen. Moren og søsteren Ruth, sendte brev med diverse oppdateringer, og Johannas sønn fikk gaver. Faren, advokaten. ga ikke lyd fra seg. Så ble Johannas far syk, men Johanna ble i USA. Hun dukket heller ikke opp i begravelsen, og etter det opphørte all kontakt med moren og Ruth.
Så får Johanna en forespørsel om å holde utstilling i hjembyen. Hun leier ut huset, og setter seg på flyet til Norge. Mens hun jobber med det nye prosjektet, tenker hun mye på moren. Er hun frisk? Er hun avhengig av hjelp fra Ruth og hennes familie? Lever hun? Johanna skaper sine egne fantasier om hva moren bedriver tiden med. Hun prøver også å ringe henne, men moren tar ikke telefonen. Har hun blokkert Johannas nummer, eller er det Ruth som har ordnet det?

Også denne gangen står mor-datter-forhold i sentrum. Hjorth skriver godt, og boka er lettlest. Synes kanskje det er litt vel gjentagende handling i starten. Tok seg opp ettehvert.

Sårt og poetisk vakkert om morsfiguren.

Sitat fra romanen: «Jeg hadde selv satt meg i situasjonen jeg var i. Hadde selv å reise fra ekteskapet, familien, landet for nesten tre tiår tilbake, selv om det ikke hadde kjentes som om jeg hadde hatt et valg. Jeg forlot ekteskapet og familien til fordel for en mann de fant tvilsom og en virksomhet de fant støtende, stilte ut bilder de fant vanærende, kom ikke hjem da far ble syk, kom ikke hjem da far døde, kom ikke hjem til fars begravelse, hvordan skulle de forholde seg til det? De syntes det var forferdelig, at jeg var forferdelig, for dem var det forferdelige at jeg dro, vanæret dem, ikke kom i fars begravelse, for meg skjedde det forferdelige lenge før. De forsto det ikke, eller ville ikke forstå, vi forsto ikke hverandre, og likevel ringte jeg mor. Ringte mor som om det var en tilforlatelig sak. Selvfølgelig svarte hun ikke.»

Jeg tenkte i begynnelsen av boka at fortsetter det slik kan romanen bli repeterende og kjedelig å lese. Det ble for mange tanker om hva Johanna tenker at mor og søsteren gjør, hva de tenker osv. Men etter hvert som Johanna tenker tilbake på hendelser i barndommen, dette «forferdelige som skjedde lenge før», blir jeg dratt inn i handlingen. Det er også noe av det Johanna gjør for å oppnå kontakt med mor som jeg synes er litt vel søkt. Men oppsummert ble romanen Er mor død en intens leseopplevelse der jeg gjorde meg mange tanker.

Etter at jeg kjøpte boka, men før jeg leste den, hørte jeg Vigdis Hjorth ble intervjuet av Mona B. Riise her i radioprogrammet Kulturstripa på NRK.

«Vigdis Hjorth har skrevet en ny bok, "Er mor død", hvor hun tar for seg den komplekse morsfiguren. Kulturstripa kjører en ekstra lang samtale med Hjorth, for å snakke om morsfiguren i både hennes nye bok, og i fiksjon ellers, om hennes syn på sannhet og virkelighet, om hva det gir henne å skrive og hvor hun drar for å søke ro. Programleder er Mona B. Riise.»

Der sier Vigdis Hjort blant annet at fravær av et menneske kan sette i gang masse fantasi. Og når vi ikke møter hverandre, så dikter vi hverandre opp verre enn vi er. Særlig gjelder dette mennesker vi har konflikter med, og viser her til noe Freud skriver. Som programlederen Mona B. Riese sier, det har nok Vigdis Hjorth veldig rett i.

I romanen er søsteren Ruth viktig for moren, og det hun skriver her er ikke ukjent:

«Det er enklere for de som ser foreldrene sine jevnlig. De fleste av vennene mine som ser foreldrene sine jevnlig ser mildere på dem nå enn før fordi foreldrenes kanter er blitt slipt ned under livets tumulter, de har blitt mer overbærende og forsonlig stemt, og noen har opplevd at foreldrene har forklart bakgrunnen for sine feilsteg, og noen få at de har sagt unnskyld. Kanskje Ruth har opplevd mor bli varmere og klokere, det må være godt for både Ruth og mor. Langsomt blir det gamle bildet erstattet av et nyere, eller bildet av den unge og den gamle flyter sammen og bildet som oppstår av fusjonen er enklere å leve med. Den som jevnlig har kontakt med moren sin og snakker om fortiden med henne er med på å gjenskape fortiden, det lages en historie i fellesskap. Sånn er det antakelig nå slik mor vil hun skal huske det.»

Romanen ble diskutert her i Åpen bok. Jeg håper å høre mer om Vigdis Hjorths roman i bokprogram utover høsten. Normalt er jeg ikke så rask til å kjøpe og lese nye bøker. Denne gangen tenkte jeg at jeg skulle være tidlig ute. Det er mer interessant å høre andre leseres tanker og forfatteren snakke om en bok når jeg har lest den.

Omtale kopiert fra dette blogginnlegget