En kort, velskrevet bok, med en god beskrivelse av hvordan det er å ikke være som alle andre. Dette faller på plass da hovedpersonen, Keiko, begynner å jobbe på en døgnkiosk.
"Innenfor disse dørene lå en beholder av lys som alltid ventet på meg. En uforanderlig og regelbundet verden, der ting bestandig gikk sin vante gang. I denne lysets verden hadde jeg funnet min helligdom."
Sayaka Muratas "Døgnåpent" er usedvanlig lettlest samtidig som den tar opp viktige temaer: det påtrengende sosiale presset fra omgivelsene, subtil manipulasjon, følelsen av fremmedgjøring og opplevelsen av utilstrekkelighet. Imidlertid tror jeg dessverre historiens enkelhet begrenser dens mulighet til å gjøre et dypere inntrykk på meg. Selv om jeg leste denne på en dag klarer jeg ikke helt å bestemme meg for om jeg liker den eller ikke. Den er dog fascinerende, forunderlig og uforutsigbar, og dermed absolutt verdt å teste - spesielt med tanke på dens kompakte 156 sider.
Døgnåpent er en annerledes og interessant bok. Hovedpersonen sliter med å finne seg til rette i samfunnet, og på mange måter er den døgnåpne kiosken hun jobber i den eneste rettesnora som gir mening for henne.
Boka er usedvanlig lettlest, og jeg synes kanskje den mangler en viss dybde. Likevel er mange av betraktningene som presenteres til ettertanke. Selv om boka i utgangspunktet tar for seg et bysamfunn i Japan, så er det ikke vanskelig å finne koblinger til vårt eget samfunn.
Boka leses lett i løpet av en dag eller to.
Hovedpersonen Keiko er ikke helt som alle andre. Hun synes det er vanskelig å passe inn og å forstå de sosiale kodene. Derfor passer det henne veldig godt å få jobb i en døgnåpen kiosk hvor reglene for klær og oppførsel er helt tydelige. Hun kan bare ikle seg rollen og da får livet struktur og klare rammer. Nå er hun 36 år og alle rundt henne forventer at hun skal få seg familie, eller i det minste en fast og bra jobb. De trygge rammene til døgnkiosken er ikke lenger nok og de blir ytterlige utfordret av den lite sjarmerende Shiraha som begynner å jobbe i kiosken.
Jeg likte denne boka veldig godt! Historien er litt rar og uventa, som ofte er min erfaring med japanske forfattere. Keiko, som forteller historien, har en veldig annerledes måte å se og fortelle om ting på. Hun er rett fram og konkret, og det gjør kanskje at boka får en lun humor på tross av de såre undertonene om utenforskap. Vi får dessuten et interessant innblikk i japansk kultur og normer, i tillegg til det mer allmenmenneskelige i å ikke passe inn. Boka har et fint driv og et lett språk.
Keiko skjønner i ein tidleg alder at ho er annleis frå alle rundt seg. Ho forstår seg ikkje riktig på mennesker, inkludert sin nærmaste familie. Når ho som tenåring begynner å jobbe i ein døgnopen kiosk med klare regler for personalet kjenner ho endeleg at ho har ein logisk plass i verda.
Eit spanande innblikk i moderne Japansk kultur.
«Jeg hadde altså en familie som var glad i meg, som bare ville mitt beste og som aldri sluttet å bekymre seg for meg. «Hva kan vi gjøre for å få henne frisk igjen?» overhørte jeg mamma si til pappa en gang. Det var første gang jeg skjønte jeg trengte å kureres. Det ble til at jeg gikk i terapi en stund, hos en behandler som holdt til så langt unna at pappa måtte kjøre meg. Terapeuten gikk automatisk ut fra at jeg hadde problemer hjemme, men det hadde jeg jo ikke, for pappa var bare en lavmælt og jordnær bankfunksjonær, mamma var snill, om enn litt forsagt, og til og med lillesøsteren min var glad i meg. Så det endte med at han kom med noen ulne formaninger om tålmodighet og omsorg og å se ting an over tid. Bare visvas, så klart, men mamma og pappa ga ikke opp og sluttet aldri å elske meg.
På skolen sa jeg aldri noe uten å bli snakket til, så jeg fikk ingen venner, men berget meg til gjengjeld gjennom barne- og ungdomsskolen uten å bli noe særlig mobbet.
Slik fortsatte det på videregående og universitetet også. Jeg satt nesten alltid alene i friminuttene og snakket aldri med noen på tomannshånd. Jeg unngikk flere episoder av den typen jeg hadde hatt på barneskolen, men foreldrene mine begynte å bekymre seg for om jeg noen gang ville komme meg ut i samfunnet. Jeg visste jeg måtte kureres, men voksenlivet rykket bare nærmere, og ingenting skjedde.»
Det er den tredje boken jeg forløpende leser med tema Japan. Denne gangen en roman; Døgnåpent av Sayaka Murata. Romanen ble utgitt i 2016, og på norsk i 2020.
Fortellerstemmen er Keiko eller Furukura som hun tiltales som i den døgnåpne kiosken hun jobber i Tokyo. Her har hun funnet seg til rette. Men det er ikke bra nok for andre enn henne selv. Familie og venner forventer at hun skal finne seg en annen jobb og gifte seg. Det er vanskelig nok å skille seg ut fra det «normale» i Norge. I Japan er det hakket verre. Det får Sayaka Murata frem i romanen på 156 sider.
Keiko har jobbet 18 år i en døgnkiosk. Hun er den perfekte medarbeider og elsker jobben sin. Men familie og venner mener det er på tide å få seg en "ordentlig" jobb. En fascinerende bok om det sosiale presset for å følge normene i samfunnet. Om å ikke passe inn, og å ha sin egen definisjon av "et godt liv".