Bokelskere.no

Neimen Lars da. Her synes jeg ikke innholdet svarer til forventningene jeg får ved å se på «innpakningen». Et staselig omslag som indikerer kvalitet og god omtale. Jeg konkluderer med to ting: Smaken er som baken, delt, og at bare du har skaffet deg et navn, kan du skrive hva som helst.
Kanskje skyldes nedturen også at jeg først leste Byens Spor, som uten tvil er terningkast 6.

«De som dør tar minnene med seg, såfremt de ikke har rukket å gi dem videre til de som blir igjen. Det er en arv vi slipper å betale avgift på: minnene som skjøtes til en annens erindring. Vi rekker det dessverre sjelden. Når det gjelder døden er vi aldri ute i god tid. Vi våger ikke. Vi tror vi lever i morgen også. Noe annet kan vi heldigvis ikke tenke oss. Så haster det plutselig. Døden er en vert som går rundt i huset etter at gjestene har gått, og slukker lyset.»

Sitatet over er fra Lars Saabye Christensens bok i Min kinesiske farmor. Anmeldere har jublet over boken. Jeg er ikke overrasket. Mye fint å lese i denne. Det jeg er overrasket over, er tittelen. Jeg synes jeg har fått mere kjennskap til forfatterens farfar, far og forfatteren etter å ha lest boken. Og kun et omriss av farmoren.

Samuel Johnson skal ha sagt: "En forfatter begynner bare en bok. En leser avslutter det."

Ut ifra det øvrige Lars Saabye Christensen skriver om i boka er det jeg selv som må fylle ut portrettet om jeg skal få et bilde av hvem denne kvinnen var. Samtidig er det tidstypisk for den tiden hun levde, kvinnene er det lite spor etter.

Slik er boken utgitt i 2020 omtalt:

Etter år med konflikter og uroligheter ble det i 1898 inngått en avtale der britene skulle få leie Hongkong i 99 år.
Det er til denne britiske enklaven, et knutepunkt for handel og sjøfart og en internasjonale smeltedigel der øst møter vest, Jørgen Christensen drar i 1906. Han er på vei for å bekle en stillingen i Svitzers Bjergings-Enterprises tjeneste. Bergingsselskapet, med hovedkontor i København, er framtidsrettet og opprettet kontor i Hongkong. Et par måneder senere kommer hans Hulda etter. Jørgen og Hulda Christensen er Lars Saabye Christensens farfar og farmor.
På sin fars dødsleie spør Lars Saabye Christensen om Hongkong, om farfaren og farmorens år i Østen. Hvem var disse menneskene han stammer fra? Hva fikk en ung dame fra København til å legge ut på en lang og strabasiøs sjøreise alene? Hvordan var livet blant kolonister og handelsfolk?
Lars Saabye Christensen åpner en kinesisk eske, der det som er inni den, ikke alltid er det vi forventer. Han har gjennomgått brev og bilder i familiens eie, skriftlige kilder fra offentligheten og møysommelig gravd fram historien. I prosessen oppdager han at den skjønnlitterære forfatteren ikke kan hjelpe ham, her kan han ikke la fantasien eller gjettingen tett igjen hullene i historien, her kan han ikke løfte fram dem som ikke er alt er dokumentert i historiens annaler. Men nettopp gjennom å være tro mot det som er dokumentert, tegner Lars Saabye Christensen et fascinerende bilde av en tid, en familie, et par og et individ. Med det også et besnærende bilde av vår tid – og kanskje også av oss og forfatteren selv?

Dette var en bok som traff blink, - midt i hjertet av hva som opptar meg! Forfatteren forsøker å oppheve tiden ved å vekke tidligere generasjoner til live, - jeg har selv forsøkt meg på det samme i mindre målestokk. Det sies at et menneske dør to ganger: først når hjertet slutter å slå, og så når ingen lenger husker det. Så her forlenger Christensen livet til både sin farmor og farfar, onkler og tanter, foreldre, - og seg selv; vi får nemlig høre om alle sammen, ikke minst ham selv. Så den som tror at de her vil lese en kronologisk biografi om en kinesisk farmor, må tro om igjen, - her hopper vi i tid og rom via alle de minner og assosiasjoner som oppstår i forfatterens hode. Og han er veldig opptatt av at han ikke skal dikte deres liv, bare fortelle det han vet, - for så, av og til, å putte inn bilder av hvordan han liker å tro at det har vært. På denne måten får vi vært med på en springende og interessant «reise» gjennom hele 1900-tallet (pluss litt til), både i Danmark, på Frogner og i Kina. Glimrende!

Springende og engasjerende bare i noen partier.

Det er en sprø, skjelvende tråd gjennom denne boka, et insisterende hastverk - livet renner som sand mellom fingrene våre - som gir en særegen følelse. Jeg vet ikke hvor mange andre som hadde klart å turnere så mange tidsplan og tråder på 170 sider, og likevel få det til å fungere så bra. Det handler om forfatterens far som holder på å dø, minner fra oppveksten i Oslo på 1960-tallet, forfatterens reise til Kina og ikke minst om arbeidet med å pusle sammen historien om farmoren og farfarens opphold i Hong Kong på begynnelsen av 1900-tallet.

Tidens dille blant norske forfattere er å skrive om seg selv, men få gjør det bedre enn Lars Saabye Christensen.