Dette er til tider en interessant bok, og kan minne litt om "Løgnens filosofi"på noen områder, en bok jeg ikke leste så lenge før denne. Så det passet bra. Vassnes lar en litt ateistisk undertone prege boken, spesielt i begynnelsen ved å hevde bl.a. at det å tro på Jesu gjenkomst er løgn, når han skriver om løgnen, noe jeg som kristen er fullt overbevist at vil finne sted. Forståelig nok er det løgn for ham, men hvorfor ikke ta et annet eksempel? Han snakker også om løgnen i et evolusjonistisk perspektiv, men vil allikevel ikke innrømme at evolusjonen stort sett baserer seg på løgn. Men han tror jo selvfølgelig ikke det, for han er overbevist om at evolusjonen er sann.
Videre legger han ut fra et evolusjonsperspektiv hvordnan løgn også kan ha vært med å bidratt framgang evolusjonsmessig, bl.a. pinnedyr og andre dyr som kan fremtone seg bedragersk. Interessant nok, men det trengs ikke evolusjon for å kunne observere et slikt fenomen. Det er en naturlig tilstand som noen dyr forsvarer seg med, ikke noe som driver evolusjonen videre mot høyere nivåer av kompleksistet osv.
Jeg synes også Vissnes kommer med en del påstander som han kunne ha underbygget med mer forskning. Når det er sagt, og det at hans antikristne holdning kommer fram i boken, så får han faktisk også fram evangeliet, ved å forklare hva en syndebukk er, så det er et lysglimt. Ellers kommer han med en god del interessant og givende rundt fallgruvene når det kommer til tall og statistikker. Han tar også frem forskjellig type argumentasjon, som "ad hominem", "stråmennsargumentasjon", "argumentum absurdum", "tu quoque" med fler. Ellers så liker jeg at han mener at kjøtt ikke er den store klimasynderen som mange skal ha det til, men at kuer som beiter faktisk er bra for klima. På klimaområdet får han satt ting i noe mer perspektiv og viser hvordan media og politiske partier bruker slue midler for å fremme miljøpolitikk. Når er ikke Vassnes noen klimakriseskeptiker, men får satt gitt leseren litt balanse midt i klimahysteriet.
Ellers så skjønte jeg ikke helt poenget han prøvde å gi når han sammenlignet et samfunn som er styrt av følelser, med hekseprosessenes tid. Bjørn Vassnes kunne også kommet med noen klare tips i boken om hvordan man kan unngå å komme med slike fallgruver eller falle i dem selv, og ikke bare ramse opp, for å sette det på spissen, ting som er typiske fallgruver. Men kanskje han indirekte ber leseren bruke hodet sitt.
Alt i alt en grei bok, som kanskje gjør deg mer bevisst framgangsmåten din i neste debatt, eller gjør deg mer bevisst lumske formidlingsmåter i media, i sosiale medier og lignende plattformer, slik at du ikke faller inn i disse fallgruvene som han beskriver.
Dette kunne vært en viktig bok. Dessverre er eksemplene som blir brukt i boka svært prega av "gubbetenkning", - et ord som han selv bruker som eksempel flere ganger, f.eks på side 88: "Et ord som ofte brukes for å diskreditere de som har levd en stund og kanskje mener de har noen erfaringer å bidra med, er "gubbe", og kombinasjoner som "gubbevelde" og "gubbetenkning". Hvite menn som pusher femti er per definisjon ikke meningsberettigede, fordi det er de som har ansvaret for all elendighet og urett i verden. At det også i stor grad er menn som dette som har ansvar for den fantastiske forbedringen verden har gjennomgått de siste århundrene, er ikke så nøye. Er du gubbe får du versågod holde kjeft". (Ærlig talt, hadde han ingen rådgiver på Cappelen som kunne fjerna sånne pinlige oppgulp?).
Perspektivet lyser også klart igjennom ved omtale av Meetoo, Giskesaken, historien om en forsker ved NTNU og at det nesten utelukkende er menn som blir henvist til. Han unnlater for eksempel å nevne nobelprisvinner May-Britt Moser, kun Edward (s.29) og har noen kjønnsbaserte eksempler som er pinlig utdaterte.
Dette trekker enormt ned. Boka ble utdatert 50 år før den ble skrevet.
Grei struktur på boka, men en del skrivefeil (f.eks blir poteter og agurker blanda sammen på s. 115). Dette er mest ment som huskelapp til meg selv, ikke en bokomtale.