Viser 1 til 4 av 4 omtaler
1879: Berly har fått lepra og må flytte fra gården, mann og barn. Hun havner på St. Jørgens i Bergen, men har vansker med å forsone seg med sydkommen. Hun ser på den som en straff fra Gud, og har klokketro på at hun en dag skal bli frisk, og få flytte hjem igjen...
En hjerteskjærende og viktig historie med såvel fiktive som virkelige personer.
Denne boka gjorde sterkt inntrykk på meg. Den omhandler en del av vår norske historie som de fleste av oss vet veldig lite om. Mange har lest Øya av Victoria Hislop og sågar reist til Spinalonga på Kreta (så også jeg), men få har visst om at vi hadde eget leprasykehus og fremstående vitenskapsfolk på området her i Norge. Sist søndag var Jon Almaas på jakt etter sine forfedre i serien Hvem tror du at du er? på NRK1, og fikk vite at oldefaren var spedalsk og levde sine siste år på St. Jørgens i Bergen. Episoden tok oss med til St. Jørgens, hvor det i dag er Lepramuseum og Plejestiftelsen hvor de behandlet spedalske. Vi fikk også et innblikk i dr. Gerhard Armauer Hansens virke. Det var ganske spesielt å se dette programmet så nært etter at jeg selv hadde lest denne romanen. Når vi snakket om programmet i jobblunsjen på mandag, visste heller ingen andre noe om at det var Lepramuseum i Bergen og noe om dr. Armauer Hansens betydning.
Nå skal det også sies, som nevnt i forlagets omtale, at dr. Hansen også begikk stygge og alvorlige overgrep mot pasienter i vitenskapens tjeneste. Slik Cattaneo beskriver det med sin dikteriske innsikt i romanen, kan man bare tenke seg hvor grusomt det må ha vært for de pasientene som ble utsatt for dette. Selv om mye i boka var trist å tenke på, som hvordan det måtte være for Berly å reise fra familien sin, og sviket hun opplevde da mannen hennes ikke ville ha noe mer med henne å gjøre, så var det å lese om overgrepene som legen gjorde, det som gjorde meg mest forbannet.
Det gjør imidlertid godt å lese om det fine samholdet Berly og noen av de andre pasientene fikk, og hvordan hun og noen av de andre vi ble kjent med brukte sin skjebne for å gjøre det best mulig for andre i felleskapet. Jeg sluttet å telle dager er uansett ingen idylliserende roman. Jeg synes Cattaneo får godt frem hva disse menneskene sannsynligvis slet med, den sorgen de hadde, hva sykdommen gjorde med dem både fysisk og psykisk, og hvilke forhold de ellers levde under.
Det som overrasket meg mest var nok det at de kunne gå fritt rundt i Bergen , at de var ute og handlet med mer, selv om de ble skydd av de som ikke var spedalske. I Hislops Øya ble de spedalske helt isolert fra omverdenen.
Jeg sluttet å telle dager er en bok jeg anbefaler for alle som vil lære litt mer om vår norske historie i form av en gripende og velskrevet roman.
Hvor mye tåler et menneske når livet blir hardt og brutalt?
(1879). Berly er en av de uheldige som er rammet av den sykdommen. Hun har blitt en av de spedalske og motvillig reiser hun fra gården, mannen, de to ungene deres og drar til Bergen for å bo på St. Jørgens. Bo sammen med andre som er rammet av den samme sykdommen som henne og bo der til hun blir frisk, tror hun. Men det Berly ikke vet, eller nekte å innse, er at man kan ikke bli frisk av den sykdommen og man bor der til man dør. Men Berly har bestemt seg for å bli frisk og skal hjem til sin gård og familie, men vil det noensinne gå opp for henne at hun aldri kan dra hjem og bo sammen med sin egen familie igjen?
Historiske romaner er noe jeg har lest litt lite av. Og av og til når jeg skal begynne på en historisk roman, er jeg alltid redd for om boka vil være for tørt lesestoff for meg eller ikke og om jeg vil miste interessen underveis. Men det var ingenting å frykte. Boka var lettlest til en historisk roman å være. I hvert fall for min del. Selv om temaet var dystert og vemodig, gikk lesingen fort og lett. Det var ikke vanskelig å se for seg Bergen (selv om jeg aldri har vært der), og jeg slet heller ikke med å forestille meg personene i boka. Jeg både så dem og følte med dem. Kjente hvordan de hadde det. Så for meg hvordan de ble spist opp både utenfra og innvendig av denne forferdelige sykdommen. Jeg følte fortvilelsen deres, smerten og så for meg de stygge og verkende sårene deres. Det var heller ikke vanskelig å føle skammen. Hvordan de skammet seg over hvordan sykdommen fikk dem til å se ut (spesielt hovedpersonen) og hvordan de måtte leve med det. Så det var ikke vanskelig å leve seg inn i boka i det hele tatt.
Likte også vennskapet til Berly og Kari veldig godt. Galgenhumoren deres og at de holdt sammen i tykt og tynt under de tragiske omstendighetene. Selv om de alltid fryktet det verste, pleide de andre og hverandre så godt de kunne. Prøvde å hjelpe hverandre gjennom sykdommen og disse lange dagene. De hadde hverandre og måtte holde ut med alle som slet med det samme. Høre og holde ut hverandres lidelser.
Det er sjeldent jeg bryr meg om eller får sansen for kvinnelige karakterer i bøker for av og til er jeg redd for at når en hovedperson i en bok er en kvinne, blir det ofte litt damete og jeg var livredd for at denne boka ville vippe på grensa til å være damelitteratur, men det var den heldigvis ikke. Boka baserte seg mest på historiske elementer fremfor kjærlighet og romantikk, og jeg er lettet for det. Og grunnen til at jeg fikk sansen for Berly var i grunnen hennes mørke humor og at hun ga totalt blaffen i hva andre mente. Hun gjorde som hun ville og sa det hun mente. Hun var ikke redd for konsekvenser og likte å sette folk på plass. Hun var selve krydderet i boka.
Jeg sluttet å telle dager er en varm og vemodig roman om sykdom og fortvilelse. Det å holde ut selve livet. Selv om jeg likte boka, ble den dessverre ingen favoritt. Jeg savnet mer spenning og overraskelser (noen ble dessverre altfor åpenlyse), og noen skrivefeil her og der som irriterte, men bortsett fra det var dette en fin og stødig roman fra en mørk epoke.
Sist sett
