Bokelskere.no

"Enhjørningen", André Bjerke
Jeg har ei liste på mobilene min, hvor jeg skriver inn boktips etterhvert som de dukker opp. Tipsa kan komme fra venner, FB-grupper, jeg ser noen leser ei bok på en benk i byen osv. Hvor, når og hvorfor denne sto på lista mi; ja, nei det vet jeg ikke.
Hva den handla om?
Joda: parapsykologi. Fire menn, et brigdelag, spiller brigde, men så setter de seg foran peisen og forteller selvopplevde historier. Historier som har noe uforklarlig over seg, hvor den ene som er psykiater forsøker å forklare det uforklarlige.
Synes boka var spennende, han forteller svært godt, men fikk ikke den krypende følelsen jeg hadde håpa på.

André Bjerkes kriminalromaner De dødes tjern og Døde menn går i land er blant mine favoritter, så jeg tenkte at jeg skulle lese resten av romanene hans også. Jeg startet med Enhjørningen fra 1963. Den er ikke utgitt under pseudonymet Bernard Borge. Nei, her har Bjerke valgt å signere med sitt eget navn. Enhjørningen er i motsetningen til de fire Bernard Borge-romanene ikke noen kriminalroman selv om et par av fortellingene i boka faktisk har et kriminalteknisk poeng. Enhjørningen tilhører heller sjangeren «fantastisk litteratur»; den er satt sammen av fire veldig forskjellige spøkelseshistorier og er en studie i parapsykologi. Boka er filmatisert og filmversjonen fra 1964 bærer tittelen Klokker i måneskinn.

Fire bekjente spiller bridge sammen: en dikter, en psykiater, en journalist og en direktør. Hver av dem forteller en historie hvor de mener at det har skjedd noe overnaturlig, men psykiateren har en naturlig forklaring på alle historiene. Psykiateren er den siste som skal fortelle, men han har ingen historie. Dermed utfordrer dikteren ham til et eksperiment…

I Enhjørningen viser André Bjerke at han kan alle knepene som skal til for å skrive en fullkommen fantastisk fortelling. Bridgelaget er her rammen rundt fortellingene, og gjestene forteller hver sin historie sett fra et førstepersonsperspektiv, slik leseren kan tro og tvile med fortelleren. I tillegg har vi denne psykiateren som har en naturlig forklaring på alle historiene. Forklaringene hans er imidlertid akkurat såpass lite troverdige at vi ikke helt vet om vi kan tro på dem heller. Så kommer slutten, som er helt fantastisk, og som løfter Enhjørningen opp til det ypperste innen fantastisk litteratur. Ja, slutten er prikken over i-en og gjør Enhjørningen til en av de flotteste fantastiske fortellingene jeg noensinne har lest, og jeg har lest mange…

Pst! Favorittfortellinga mi i denne boka var foruten psykiaterens fortelling som han ikke forteller, «Lek med gammel svartebok».

Opprinnelig publisert i Karis bokprat