Bokelskere.no

Var ikke like bra som de foregående bøkene til Fjell denne.
Ble litt treg og omstendelig. Vekslingen mellom fortid og nåtid fungerte ikke like bra som i den forrige boka. Litt rar og ufullstendig avslutning også.

Dette er en bok uten særlig mye handling. Mye dreier seg om en gammel forbrytelse. Tretti år tidligere skjedde det et drap i den lille østfoldbygda Aremark. En 17 år gammel jente ble drept. En mann ble erklært skyldig og dømt. Sjefsetterforskeren den gang var Harald Uteng. Med seg hadde han politiaspiranten Anton Brekke. Nå er Brekke den ledende etterforskeren. Uteng selv er pensjonist. Han tilbringer sin nye tilværelse på en husbåt. Så en dag blir Uteng funnet druknet i sjøen. Har han falt fra båten, eller ....?
Det påfallende er at den ellers så medieskye Uteng har deltatt i en podkast som nettopp omhandler dett gamle drapet. To episoder er sendt, og den gamle politimannen hadde erklært at i tredje og siste episode skal han avsløre sannheten om det so egentlig skjedde. Men før det kommer så langt, er han altså død.
En stor del av boka omhandler miljøet rundt bygdas dagligvarebutikk. Her jobber to litt fordekte typer samt ungjenta Emily. Hun går rundt med en rar følelse av å bli overvåket.
Helhetsinntrykket er at boka er noe stillestående og til tider rett og slett kjedelig.

Velskrevet, men noe langtekkelig og uten den helt store spenningen. Jeg hadde ventet meg noe mer enn dette.

Velskrevet men mangler et par knepp på spenningen for å være like heftig som de forrige bøkene i serien

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Jan-Erik Fjell har en skrivestil som passer perfekt til min leserytme. Og som alltid er det en sann svir å lese om Brekke og Torp. Med humoren dem imellom hjertelig tilstede, der de småkrangler godmodig om det meste som et gammelt ektepar.
Ellers må antydes at Anton ser ut til å være på god vei inn i en midtlivskrise. Det meste er tungt, og det eneste som får tiden til å gå sånn noenlunde er jobben – les bare her:
«Er du deprimert?»
«Nei,» svarte Anton, «men hadde jeg hatt fire fungerende hjerneceller, burde jeg kanskje vært det. For det med Harald fikk meg til å tenke at plutselig er alt over.» Han lente seg tilbake i setet. «Gidder du å kjøre meg til Gardermoen? Jeg vil tilbake til drapet mitt.»