Bokelskere.no

Den 26 juli 2020 skrev jeg et innlegg på bloggen etter å ha lest andre bok i trilogien om Christian von der Hall, Fyrsten. Da jeg begynte å lese Showtime som er utgitt i 2020, husker jeg lite av handlingen i Fyrsten. Det spiller liten rolle; det hadde vært like god underholdning å lese Showtime om jeg ikke hadde lest Fyrsten eller første bok i trilogien Wonderboy. De første 50 sidene var tamme synes jeg. Men etter hvert tok handlingen seg opp, og de nesten 500 sidene var et fyrverkeri. Jeg forstår godt at Showtime har fått gode anmeldelser, det er en særegen roman tett opp til vår tid. Et miljø det ikke skrives mange romaner fra. Da må det være krim, og det er bøker jeg leser lite av.

Stor humor og godt språk - sidene flyter av sted. Mange morsomme referanser til aktuelle temaer. Det var også godt å se at bokens hovedperson med alderen hadde blitt litt mer empatisk og utviste flere følelser.

Herlig! På kornet. Vittig og til tider gapskrattet jeg, Jeg har lest Wonderboy tidligere, og nå etter å ha lest Showtime innser jeg at jeg må lese Fyrsten også. Henrik Langeland skriver utrolig godt.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
For en aldrende raddis blir hele greia ganske så eksotisk fremmed. Omgivelser og livsførsel er milevis unna det vi ordinære skattebetalere i det hele tatt kan klare å se for oss. Ikke en gang i våre villeste fantasier.
Men det til sides – det svinger skikkelig underveis.
Fordi Langeland øser fra sitt språklige overflødighetshorn. Ordrikt, joda, men det flyter så inni hampen bra. Omtrent som von der Halls Tesla på autopilot.
Enkelte finanstekniske passasjer blir noe langdryge og uforståelige for en som er vant med det kommunale lønnsregulativet. Men det gjør ikke så mye. Det er så mye annet å meske seg med. Selv om jeg kanskje bør være forsiktig i bruken av ordet meske – det er ikke akkurat kvinnesakslitteratur dette her.