Bokelskere.no

I forbindelse at jeg skrev om Merkelig vær i Tokyo (Strange Weather in Tokyo) av Hiromi Kawakami, skrev jeg at jeg ønsket meg flere bøker som Merkelig vær i Tokyo. Og flere filmer som Lost In Translation. Filmen Lost translation har jeg sett om igjen flere ganger etter dette. Merkelig vær i Tokyo har jeg ikke lest om igjen. Jeg fant romanen Herr Nakanos forretning for avlagte gjenstander tilfeldig på biblioteket. Romanen ble utgitt i 2005 og på norsk i 2019. Ut ifra tilstanden til eksemplaret jeg har lest er det neppe mange som har lånt boken.

Under lesingen ble jeg igjen ble jeg satt inn i en egen stemning ved å lese om hverdagslivet til Hitomi, herr Nakano, Takeo og Masayo når de møtes i bruktforretningen i Tokyo. Samtalene dem imellom er herlig lesning. Hitomi er fortellerstemmen og romanen starter slik:

«Herr Nakano begynte nesten alle setninger med: «Men asså». Øyeblikket tidligere hadde han for eksempel overrasket meg med følgende utsagn:
«Men asså, kan du ikke sende soyasausen?»
Vi var tre som var ute for å spise en tidlig lunsj. Herr Nakano bestilte stekt svinekjøtt i ingefær- og soyasausmarinade, Takeo bestilte fisk kokt i kraft og soyasaus, og jeg bestilte ris med curry. Både svinekjøttet og fisken kom med det samme. Herr Nakano og Takeo nappet til seg hvert sitt par spisepinner fra boksen på bordet, knekte dem fra hverandre og hogg innpå. Takeo mumlet riktignok et knapt hørbart «bare begynner, jeg», men herr Nakano kastet seg over maten uten et ord.»

Selv om det ikke er ofte at de er ute og spiser lunsj sammen, er det ofte beskrivelse av hva som spises.

«Takeo og jeg jobbet i herr Nakanos butikk. Han hadde drevet brukthandel i en studentbydel ute på vestkanten av Tokyo i 25 år. Før det hadde han visstnok hatt jobb hos en middels stor matvareprodusent, men rakk knapt å begynne i stillingen før han gikk lei hele kontortilværelsen og sa opp. Alle drømte jo om å bryte ut av rotteracet på den tiden, men jeg slutta jo før jeg engang hadde begynt, så jeg følte meg ikke akkurat stolt den gangen, fortalte herr Nakano slepende i en ledig stund på jobben en gang.
«Det du må skjønne, er at vi ikke driver med antikviteter her. Vi driver med avlagte gjenstander,» hadde han sagt under jobbintervjuet.»

Mer om butikken: «Butikken hans, som altså slett ikke drev med antikviteter, men avlagte gjenstander, var nær bokstavelig talt begravd i sistnevnte. Fra sammenleggbare stuebord og slitte bordvifter til klimaanlegg og dekketøy — hele gulvet var fylt opp fra vegg til vegg med alle mulige slags husholdningsartikler fra 50-tallet og framover. Hver formiddag åpnet herr Nakano rullegitteret foran inngangen og gikk fram og tilbake med en røyk i munnviken mens han satte fram «lokkevarene» — stilige keramikkskåler, retrolamper, to brevpresser i imitert onyks formet som en skilpadde og en kanin, og noen gamle skrivemaskiner — som han stilte kunstferdig opp på trebenken utenfor. Om han sølte tobbakksaske på skilpadda, tørket han det skjødesløst bort med fliken av det svarte forkleet han alltid gikk i.»

Om ettermiddagen etter lunsj er Nakano og Takeo ofte ute på henting, og som oftest er det restene etter et dødsbo som de henter til butikken.

«Takeo begynte en liten stund før meg, som henteassistent. På mindre oppdrag ble han ofte sendt på egen hånd.
«Men hvor mye skal jeg tilby, lissom?» spurte han engstelig første gang herr Nakano sendte ham ut på henting alene.
«Men asså, bare bestem en pris. Du veit jo omtrent hvor jeg legger lista.»
På det tidspunktet hadde Takeo vært ansatt i tre måneder og følte overhodet ikke at han hadde noen oversikt, i hvert fall ikke over hvor «lista» burde ligge. Men selv om herr Nakanos utsagn slo ham som i overkant skjødesløst, gikk butikken godt, så Takeo måtte bare anta at denne skjødesløsheten ikke styrte alt herr Nakano gjorde. Han la i vei, relativt skjelven i beina da han dro, men sitt vanlige jeg igjen da han kom tilbake.
«Var jo lett som en plett, da,» sa han eplekjekt og fortalte at han gitt 3500 yen for hele lasset. Herr Nakano nikket først mildt anerkjennende, men da han fikk se hva lasten inneholdt, gjorde han store øyne.
«3500 for alt dette, Takeo? Noen ganger lønner det seg å ikke vite hva man driver med!» sa han og lo.
Bare en av krukkene på lasset ble solgt for 300 000 yen, fortalte Takeo meg.»

Masayo er Nakanos søster:

«Frøken Masayo var midt i femtiårene og singel. Nakanoene hadde fra gammelt av vært en velstående familie som eide flere gårder i denne bydelen, og selv om lykken hadde snudd nokså drastisk i forrige generasjon, genererte eiendommene fortsatt inntekter nok til å brødfø frøken Masayo. «Hun er en kunstnersjel, skjønner du,» pleide herr Nakano spøkefullt å si, uten at han av den grunn mislikte sin kunstnerbesjelede søster. Nå skulle frøken Masayo åpne en ny utstilling i et lite galleri i annen etasje over kafé Pozy ved stasjonen. Temaet denne gangen var «Dukker som uttrykksform».

Jeg får vite akkurat nok om de fire hovedpersonene til at jeg får klare bilder av hendelsene som jeg får ta del i og personlighetene deres. Å lese Herr Nakanos forretning for avlagte gjenstander ble en god av leseopplevelse.

En litt rar, naivistisk og stillferdig bok. Et lite univers av litt anneredes menneskene knyttet til en upretensiøs bruktbutikk. Eieren er en eldre kvinnebedårer, hans søster hjelper til i butikken men egentlig kunstner. I butikken jobber en ung mann og hovedpersonen en ung kvinne. Disse utgjør universet i boken, de handler dødsbo, selger varer, har stille dager i butikken, auksjoner og netthandel og lunsj ute på ramen-restauranter. Søskenparet har også sine elskere som blir en del av det skakke universet, mens de to unge nærmest finner interesse for hverandre i et vakuum. De har dårlig betalte jobber i bruktbutikken og lite sosialt liv, de er fåmælte og klønete. Selv forholdet takler de dårlig, selv om de nok egentlig har mer boende i seg enn de klarer å vise.

I eit effektivt japansk samfunn, finn vi dei som lever blant ting folk ikkje vil ha lenger, her undrar dei seg over menneska og livet. Ei bok for oss klønete, til tider einsame og undrande i livet. Eg har blogga litt om den. Leselukke - bokbloggen min