En stilig og spennende tegneserie/grafisk novelle basert på originalmanuset til den norske science fiction-serien «Blindpassasjer» fra 1978. Den ble sendt på NRK den gang, så jeg så naturligvis ikke serien før jeg leste denne. Jeg ble først og fremst trukket mot det heftige omslagsdesignet som, med en slags sykelig grønnfarge og diffus Lovecraft-dyp magenta, vekket i meg den frykten for det ukjente og utenomjordiske der ute og erkjennelsen av at mennesker er noen skjøre, ubetydelige skapninger.
Omslagsdesignet er altså en visuell legemliggjørelse, en uggen tåkebelagt forening av utenomjordiske krefter og dyp eksistensiell krise. I det grønne: fem nakne og svette zombieaktige mennesker med likhvite øyne, og rett foran dem: mørkere enn dem alle og selve tåken, noe fremmed og psykopatisk. I bakgrunnen: det unngåelige, rødglødende kosmos. Aldeles nydelig!
Denne boken MÅ pryde min bokhylle for alltid.
Dessuten syns jeg det er kjempekult at en TV-serie som dette kom ut her i lille Norge året før den første Alien-filmen og bare året etter den første Star Wars-filmen. Kudos til Bing og Bringsværd!
Kudos også til illustratør Sigbjørn Lilleeng, selvfølgelig, for hele det kunstneriske aspektet ved boken. Jeg er ikke ekspert på visuell kunst (jeg kan knapt tegne strekmennesker), så det er ikke storslagen skryt at jeg syns dette ser bra ut. Det som er viktig uansett, er at jeg koste meg masse med å se på illustrasjonene underveis. Gøy å se på detaljrikdommen, liksom, å synke ned i dem. Jeg skulle bare ønske at alt inni boken var i farger også, ikke bare i svart-hvitt. Det hadde gjort opplevelsen fullendt, så det var litt synd.
Jeg skulle også ønske at Bringsværd hadde skrevet et forord eller etterord til boken. Med informasjon om serien, historisk/kulturell kontekst, egne betraktninger om tematikken og mottakelse av serien. Lilleeng kunne skrevet om arbeidet med boken. Noen andre kunne skrevet om Bing og Bringsværd. Sånne ting.
Eller en slags prolog som utdypet hvordan det stod til med menneskene i tiden handlingen foregår, hvor mye av verdensrommet vi har utforsket, bakgrunnshistorien til karakterene. Det savnet jeg. Men kanskje er det også litt av poenget med både dette prosjektet og science fiction generelt; man skal jo undre seg litt om hvordan det vil gå med oss alle.
Heldigvis kan du lese mer om serien på Nye NOVA, som publiserte et intervju med Bringsværd:
https://www.nyenova.no/blindpassasjer-pa-dvd-intervju-med-bing-og-bringsvaerd/
Og selve serien kan du faktisk se nå i NRK-arkivet her:
https://tv.nrk.no/serie/blindpassasjer/sesong/1/episode/FFIL00007178
Tittelen på originalmanuset er forresten "Hvem av oss er den drepte?", og det avslører hva som driver handlingen: Noe (et romvesen?) har drept en i besetningen på romskipet og gjort seg om til den personen for å lure de andre. Når besetningen våkner (ureglementert, altså!) fra dvalen, finner de etter hvert ut av hva som er ståa og havner midt i et filosofisk, men klassisk kriminalmysterium. Da er det umulig ikke å la seg rive med av all spenningen og prøve å finne ut av det hele. Jeg klarte faktisk tidlig å gjette hvem inntrengeren var, men siden jeg jo ikke visste svaret, var det spennende uansett! Det benyttes noen av de samme spenningsmomentene og virkemidlene som Alien-filmene er så kjent for; kombinasjonen av det klaustrofobiske "fengselet" som romstasjonen/romskipet utgjør, og hjelpeløsheten man føler av den altfor store avstanden til sivilisasjon, til hjelpen som aldri kommer.
I kjernen av denne konflikten på romskipet Marco Polo oppstår spørsmålene som står på baksiden av boken:
"Hva betyr det å være et menneske? Hva skiller oss fra maskiner? Hva
skjer med tillit og samhold når ukjente krefter truer?"
Spørsmålene blir egentlig ikke utforsket i stor grad, egentlig. Det er en kort historie, tross alt, men spørsmålene blir stilt, og man begynner å tenke. Å lure. Biologen om bord på skipet, Gaia, forsker seg nemlig frem til at inntrengeren består av "molekyler dannet av store, tunge, kunstige atomkjerner" som da har intet mindre enn et "ubegrenset potensial"!
Det ekleste ved dette er at inntrengerens "programmerbare molekyler" kan "manipuleres på atomnivå", og det er slik den kan se ut som et menneske. Sånn sett rokker den ved oss menneskers kjepphøye forestilling om at vi er unike og opphøyde. En frykt vi lenge har hatt, og som blir diskutert oftere i dag enn noen gang: kunstig intelligens og roboter kan ikke oppføre seg helt som oss, kan ikke være som oss, vel? For det må da være noe helt spesielt ved oss, ikke sant? Som aldri kan lages på kunstig måte?
Sosiologen Jason spør om den biologiske maskin-inntrengeren fortsatt er en datamaskin "om den har kopiert offeret? […] hvordan går det an? Ok, Fingeravtrykk, blodtype, favorittpizza … Men en hel personlighet?"
Gaia svarer med et betimelig motspørsmål: "Hva er en personlighet? Erfaringer, opplevelser, reaksjonsmønstre, hemninger …"
Fysikeren Leda konkluderer så med noe som får religiøse til å brekke seg i avsky: "Er ikke det bare en mengde data?"
Ja visst, vi mennesker har ikke personlighet, vi er bare biologisk data. Vi er bare molekyler uten sjel, blottet for skjebne og mening.
Heldigvis er Bing og Bringsværd optimistiske på vår vegne. Inntrengeren mangler visstnok en essensiell menneskelig del, som til slutt blir dens endelikt: Vi kan være irrasjonelle, ulogiske, og derfor uforutsigbare. Gaias store åpenbaring er at "selvmotsigelser er en grunnleggende del av å være et menneske". Og det kan heldigvis aldri kopieres.
Mennesker er best, ingen protest!
Den som står imot, er kunstig intelligens!
