Ofte kjøper jeg bøker i dagligvarebutikker for der kommer man over en del mer mindre kjente bøker. Jeg leser mange mainstream bøker. Bøker som får mye oppmerksomhet, så noen ganger er det godt å bare lese bøker som man tilfeldigvis kommer over, og som man aldri har hørt om.
En ukjent gjenfortelling for ungdom
Hadde ikke hørt noe om denne og visste heller ikke at det var en gjenfortelling, for det er sjeldent jeg leser baksidetekster før jeg kjøper dem. Gjør det på en sløv måte av og til, men noen ganger er det morsomt å bare ta noe helt tilfeldig og ikke vite hva man kommer over. Det gjør lesing mer gøy, synes jeg.
De fleste kjenner til Askepott. Både tegnefilmen og Tre nøtter til Askepott. Foretrekker Disneytegnefilmen for den er morsom. Tre nøtter til Askepott har jeg sett så mange ganger i ungdomsårene at jeg stikker heller ut øynene enn å se den en gang til. Tegnefilmen er veldig morsom og jeg liker Gus veldig godt. En av musene som hjelper til med kjolen.
På coveret står det; dette er ikke et vakkert eventyr..., men hvis man ser på originalhistoriene til de fleste eventyrene, er de stort sett mørke enn vakre, i hvert fall fleste av dem. De fleste eventyrene har en dyster og mørk undertone som skinner gjennom teksten. Det er bare å se på Disneytegnefilmene før i tiden som baserer seg på eventyr. De er ikke direkte koselige, de heller.
Donnelly dedikerer denne boka til alle som ikke føler seg bra nok, og det er nok noe alle har kjent på enten en gang eller flere ganger i løpet av livet. Synes det beskriver innholdet av boka veldig bra. Det er nemlig sånn hovedkarakteren Isabelle ofte har det. Hun og søsteren Octavia, også kalt Tavi, er de mindre pene, mens stesøsteren Ella, er den smellvakre som ofte blir beundret av alle, bortsett av de hun bor sammen med. De behandler henne dårlig. Hun bor i et loftrom og går i fillete klær, likevel blir de andre misunnelig på hvor pen hun er. Maman, som er moren til Isabelle og Octavia, blir svært stresset da prinsen kommer innom med en glassko. Tidligere har det vært maskeradeball på slottet, og jenta han forelsket seg i, mistet eksemplaret han vil at alle landsbyjentene skal prøve. Det er jenta som stakk av han vil gifte seg med. Siden Maman er desperat etter at det skal være en av døtrene hennes, blir Ella låst inne på loftrommet selv om de ikke vet at hun har vært på ballet, og oppfordrer døtrene hennes til å skjære av deler av foten for å få skoen til å passe. Da noe avslører dem, og Ella klarer å rømme fra rommet og har et eksemplar selv av denne glasskoen, er det henne han vil gifte seg med. Da landsbyen får høre at Maman og døtrenet har prøvd å lure prinsen, blir de utstøtt og får ofte drittslenging etter seg.
Da Isabelle møter en fedronning, har hun bare et eneste ønske, og det er å bli pen, men kan fedronningen hjelpe henne med det, og vil det få konsekvenser?
En noe lang oppsummering dette og det kan føles ut som jeg har avslørt hele boka, men fortvil ikke. Boka består av flere aspekter og karakterer som bidrar til handlingen som ikke er blitt nevnt. Det er en stor bok på 463 sider, så har ikke en gang nevnt halvparten av boka.
Kreativ historie blir noe ødelagt av gjentakelser
Selv er jeg ikke så glad i gjenfortellinger for ofte foretrekker jeg originalene. Jeg liker Disneys Askepott. Den er både mørk og underholdende. Gjenfortellinger er ok en gang i blant, men det er ikke noe jeg vanligvis ikke higer etter. Noen ganger er det morsomt å lese noe som ikke er typisk å lese. Er heller ikke så nøye når det gjelder målgrupper. Dette er en ungdomsbok og en noe mørk ungdomsbok, også. Til tross for at jeg liker store bøker, ble denne noe drøy. Den hadde mange spennende og noen kreative elementer som dukket opp, men mange av hendelsene og dialogene kunne ha godt ha vært kuttet ut, for det blir mange gjentakelser underveis. Når man har kommet midtveis i boka, føles boka noe monoton, og man håper at det tar seg opp, men det gjør det ikke helt.
Det er synd for dette kunne ha blitt en svært kreativ og spennende gjenfortelling. Hadde nok likt den bedre hvis den var skrevet av noen andre.
Fra min blogg: I Bokhylla