Viser 1 til 10 av 10 omtaler
Boken er en biografi og kommentar til hvordan samfunnet har utviklet seg siden 1940. Selv om forfatteren er fransk og kommentarene gjelder endringene i det franske samfunnet, er det ikke vanskelig å kjenne seg igjen, og se paralleller til det norske samfunnet. Boken er både biografisk og universell - den beste jeg har lest på lenge!
Forventningene ble ikke helt innfridd, men hadde også høye forventninger til boken. En ok historisk fortelling.
Verden fra ca 1940 til ca 2006 sett fra Frankrike. Til tider gjenkjennelig, til tider interessant, ofte tilknytninger til franske navn jeg kke har noe forhold til.
Tidvis brilliant. Det er godt gjort å gjøre personlige historier objektive, men i denne ble teksten litt for oppramsende for min del.
Boken er en refleksjon om å vokse opp i etterkrigstidens Frankrike. Hva det ville si å være jente og kvinne i de ulike tiårene. Å være datter, kjæreste, mor, og yrkesaktiv. Det er fortellingen om de ulike framskrittene; tv, vaskemaskin, posemat, supermarkeder, og transistorradio. Mye av fortellingen er universell, men en god del er linket til Frankrike, som artister, forfattere, politikere, og skuespillere. Forfatteren har selv kalt boka en upersonlig selvbiografi.
Godt språk, mye gjenkjennelig historisk sett, mye fransk historie, som er interessant å lese om. Små avsnitt gjør den lett å lese.
Boka ble forfatterens internasjonale gjennombrudd, og var på kortlista til Man Booker-prisen i 2019.
En tidsreise presentert på en måte som gir meg et perspektiv på en rivende utvikling og endring i samfunnet og livet. Plutselig går det opp for meg at livet har vært fylt med hendelser som kom og gikk, som der og da var følelsesmessig inngripende, men som allikevel bleknet og ble "glemt". En sterk bok.
Dette var en fascinerende bok som ofte traff meg med stor gjenkjennelig kraft. Ernaux er opptatt av tid og minner, og hun har her begitt seg ut på det vanskelige prosjektet å skrive en bok som skal fange henne selv og hennes utvikling sammenkoblet med erindringene om og endringene i de nære omgivelsene og de tilsvarende i den store verden. Boken skulle derved bli en slags personlig, kollektiv minnebok, og det synes jeg hun har lykkes godt med.
Den ble gitt ut da hun var 67 år og dekker årene 1941-2008, og for meg, som bare er litt yngre enn henne, er den gjenkjennelig på mange måter. Først og fremst gjelder det selve det mer overordnete emnet: opplevelsen av tiden som går og alle minnene som er nesten fysisk lagret i oss. Hun opplever det som om hun er en palimpsest, et dokument der eldre skrift er fjernet og som blir brukt om igjen. Selv forestiller jeg meg det med et bilde fra arkeologien, hvordan minnene ligger stratigrafisk lagret i oss, slik vi kan se det i en profil i feltet. Det er jo noe av samme opplevelse, og det som er fascinerende, er at med alderen kan minner langt nedefra bryte opp til overflaten, slik at man kan få følelsen av å bli ett med den man var i yngre dager.
Jeg kjente meg jo også igjen i mange av både de personlige og de kollektive minnene hennes, alle disse endringene vi har opplevd og vært en del av. Men i og med at hun skildrer et liv i Frankrike, er det jo mye jeg ikke kjenner meg igjen i, - f.eks. mange navn på tv-personligheter og -programmer og dessverre også politikere, og dette trakk leseopplevelsen litt ned, men i det store og hele kjente jeg meg godt igjen, - både i stort og smått. Altså: en fascinerende og tankevekkende bok!
Etter mye omtale av boken i avisene ønsket jeg å lese denne boken. Forfatteren er noe eldre enn meg, men etter noen sider var jeg på høyden av begivenhetene. Det er mye referanser til fransk kultur som jeg kjenner delvis til men like vel var boken bra. En artig studie av utviklingen etter 1945 og da spesielt sett med kvinneøyne. Som mann har jeg bare observert det fra den andre siden. Hun knytter også mange endringer til vurdering av "utvikling og forbedring". Trigget derfor mye tanker underveis. En bok og lese men les sakte og tenk.
Kritikerrost bok, en «kollektiv selvbiografi» og forfatterens stor internasjonale gjennombrudd.
Det er en spesiell tekst, der den blander det store og det lille og følger oss gjennom den franske historien fra etterkrigstiden frem til 2008. Vi får det lille gjennom en mengde fotografier som beskrives og som flettes sammen med verdensbegivenheter. På slutten beskrives teksten: imperfektum (må innrømme at de grammatiske formene er litt rustede, så her må jeg ta fortelleren på ordet), punktnedslag, og variasjon mellom en hun og et vi.
Jeg er usikker på om jeg liker teksten, ideen eller helheten. Enkelte observasjoner, særlig knytter til «slekters gang» for å bruke en klisje (og det er meg og ikke forfatteren) grep meg veldig. Beskrivelsen av følelsen av å eldes er vare, tankevekkende og gjenkjennelige. Det samme gjelder observasjonene av forholdet mellom det store og det lille, der Marilyn Monroes død gjør sterkere inntrykk enn drapet på Kennedy fordi det da var andre ting som var viktig; en forsinket mens. Beskrivelsen av den kollektive resignasjonen over kriger langt bort er treffende.
På den andre siden blir teksten på denne måten også distansert og teoretisk. Vi føler ikke med kvinnen som har en forsinket mens, men reflekterer over hvordan samfunnets kontroll over kvinnens seksualitet har endret seg. Jeg synes også at veldig mye blir eksplisitt, Fortelleren viser ikke bare, men tilbyr oss også en fortolkning. Som den nevnte passasjen på slutten, der bokens formgrep brettes ut og fortolkes. Det blir en veldig eksplisitt leserveiledning.
Som leser av den norske oversettelsen, ble jeg sittende å undre hvorfor noe er oversatt, men andre tvinger på fransk.
Absolutt leseverdig, men den taler sterkere til hjernen enn til hjertet. Det er noken morsom bok å lese i en lesesirkel der man kan trekke paralleller til hennes litterære forbilder. Mine tanker går til Roland Barthes tekst om fotografiet.
Sist sett
