Bokelskere.no

Jeg synes boka er skrevet med et vanskelig og usammenhengende språk som gjør det nesten umulig å henge med. Metaforer så intrikate at jeg knapt skjønner hva forfatteren mener, og jeg må være ærlig og si at jeg ikke helt vet hva som ble konklusjonen/avslutningen. Ingen god leseropplevelse.
Terningkast 1.

En litt underlig bok. På mange måter er det en slags blanding av eventyrsjanger og krim. Litt uoversiktlig, bl.a. fordi det underveis er ganske mange personer som blir trukket inn i handlingen på ett elle annet vis.

Elven det her er snakk om er Themsen. På et lite sted ved elven ligger det et vertshus der folk ofte samles for å fortelle hverandre historier. Det er blitt slik særlig fordi vertshusholderen er en mann med en særskilt forteller- begavelse. En dag kommer en forslått og blodig mann vaklende inn og i armene har han et livløst barn. En sykepleier, Rita, blir budsendt. Hun steller med mannen som har segnet helt om og tar seg av barnet, en liten jente på ca. 4 år. Det er ingen puls hos henne, alt tyder på at jenta er død. Men så plutselig begynner hun å røre på seg. Er dette mulig? Det bryter med alt Rita kjenner til. Hva har skjedd med denne jenta? Og hvem tilhører hun? Mannen som kom med henne, kan ikke svare på det. Han husker ingenting. Denne mannen er fotograf og sammen med sykepleieren Rita får han en slags detektivrolle i oppklaringen av mysteriet. Det er nemlig flere som melder seg og mener at den lille jenta er deres.

En bonde, Armstrong, tror at det dreier seg om hans barnebarn. Den eldste sønnen i familien, en svært så ustabil slubbert, har nemlig fått et barn med en kvinne som han så har forlatt.Nå er denne kvinnen død, men hvor er barnet? Armstrong er en farget mann, full av godhet og raushet overfor sine medmennesker. Han og kona har flere yngre barn, men eldstesønnen ser de bare sporadisk (når han kommer og krever penger av foreldrene), og det var bare ved en tilfeldighet at de fikk vite om jenta som de selv aldri har sett. Armstrong har begitt seg ut på vandring for å finne barnebarnet, men til ingen nytte.

En annen familie, Vaughans, opplevde to år tidligere at deres lille datter ble kidnappet av noen som brøt seg inn i huset deres. Dette er en ganske velstående familie. Kona har sørget dypt over tapet av datteren. En tredje person er også med i bildet, en førtiårig kvinne som påstår at jenta må være hennes lillesøster. Men dett er en historie ingen tror på. Det skal imidlertid vise seg at alt dette til syvende og sist henger sammen, men det skal ta sin tid før hele sammenhengen blir nøstet opp.

I mellomtiden blir jenta, som helt later til å ha mistet taleevnen, plassert hos Vaughan. Den nedbrutte kona blomstrer nå virkelig opp, noe mannen også blir veldig glad for, men samtidig plages at av mistanken om at det egentlig ikke er deres barn. Det ender med at jenta blir flyttet til Armstrongfamilien. Her blir hun en del av en stor og omsorgsfull søskenflokk. Men det stopper ikke der. Det skjer et nytt bortføringsforsøk, og nå er også løsepenger med i bildet. Det ender opp med å likne mer og mer på en kriminalhistorie med svært onde og svært gode mennesker satt opp mot hverandre. Som i andre eventyr er det godheten som seirer tilslutt. Underveis i historien har det skjedd ting som kan virke som rene undere, men eksperimenter som blir gjort, viser at de har en vitenskapelig forklaring.

Selve tittelen på denne boken sier egentlig veldig mye om den, - den tradisjonsrike innledningen «Det var en gang» knytter den til gammel fortellerkunst, mens elven, selveste Themsen, er helt sentral i historien. Og begge deler var noe av grunnen til at jeg kjøpte boken, i tillegg til at handlingen var lagt til England i «gamle dager», - en deilig utflukt (for ikke å si flukt!) for en som i år ikke har kunnet reise til de britiske øyer og isteden har kastet seg over programmene om kanaler på nrk!

Det er i skildringen av livet og menneskene langs Themsen – utenfor London – jeg synes boken er best, - jeg føler virkelig at jeg har vært på besøk i et gammeldags britisk vertshus! Ellers utspiller mye av handlingen seg i grenselandet mellom det overnaturlige og det realistiske, - og forfatteren hover det pent inn, på begge sider av grensen.

Jeg likte hvordan forfatteren spilte på gammel fortellertradisjon og tenkte lenge at oversetteren hadde vært flink, - språket gled lett. Men så kræsjlandet det plutselig, - som gammel dame må jeg få påpeke en brøler som faktisk var med på å minke magien! Når en velstående herre rundt 1870 oppsøker en for ham ukjent professorfrue i Oxford, er det ikke riktig å la ham være dus med henne, selv om de ikke har det skillet på engelsk! For en som er oppvokst med skillet mellom du og De, var det hårreisende! Så, - nå er det sagt!

Ellers koste jeg meg med boken som sommerlesing og gir den terningkast 5!

Godt skrevet eventyr for vaksne. Hadde boka i sekken på fottur over Hardangervidda, godt selskap. Passe lettlest til at eg holdt tråden frå kveld til kveld. Og passe spanande til at eg ville lese meir!

Årets beste leseopplevelse så langt.. Nydelig!

Fin blanding av spenning og overtro langs Themsen

Leste den forrige boka til Setterfield, hvor det var ålreite stemninger og et plot det gikk an å følge. Inkludert den nødvendige nysgjerrigheten etter å få vite hvordan det går videre. I "Det var en gang en elv" er det som om historien ikke helt henger sammen. Jeg finner ikke tråden og handlingens gang på samme måte som i den forrige. Den er nok der, men fenger ikke.

Hendelser som er både traurige og voldsmettede forekommer, vel - men det er etter mitt skjønn mindre av tiltrekkende historiefortelling. Det blir dessuten mange situasjonsbeskrivelser underveis, som minner mer om ukeblad-lektyre enn en god roman.

Om boka var tenkt å ha mystiske undertoner, greier jeg ikke å ane dem. Det forundrer meg at boka har fått god omtale. Jeg skal imidlertid lytte meg igjennom én gang til ved høve. Men da kommer nok Setterfields forrige roman først i repetisjonskøen.

Boka som for alvor gjorde meg glad i lesing var Diane Setterfields bok "Den trettende fortellingen" - det er ei bok eg no har lese tre gonger, på norsk, på engelsk, og som lydbok. Og kvar gong finn eg noko nytt, ei ny samanheng, eit nytt hint, eit nytt teikn/symbol/metafor.
Så ... når eg no fann denne boka her av same forfattar var eg litt redd for å gå laus på ho, for forventningane var høge, og dermed også fallhøgda like så. Heldigvis var eg uroa utan grunn - nok ei perle av ei bok!

Boka er skriven på eit språk som gjer at eg opplever ho som eit slags eventyr for vaksne. Heile handlinga litt innpakka i ein slags mystikk og undring. Det finnst element av noko overnaturleg i boka, men eg vil likevel nøle med å seie at sjangeren "fantasy" er gjeldane. Boka er solid gjennomført både mhp språk, karakterar og plott.

Slik eg ser det, er denne boka ein slags (vellykka) kombinasjon av mysterium, mystikk, magi, dramatikk og romanse.

Kort om handlinga:
Ein haustkveld dukker ein skada mann opp på den lokale pub-en. Med seg har han ei livlaus jentunge. Mannen er hardt skadd, og segner om. Sjukepleirska blir tilkalla. Ho fastslår at jenta er daud. Men så - kort tid etter at ho har fastslått dette finner ho svak puls, og får liv i ungen igjen. Mannen blir liggande i sjukesenga nokre dagar. Då han vaknar til er minna hans vage og han veit ikkje kven jenta er. Historia om den daude jenta som vakna til liv sprer seg i området, og tre ulike personar/familiar dukkar opp for å ta til seg ungen - som dei hevder tilhøyrer dei.
Vi følger dei tre, samt menneska rundt.

Boka byr på spenning og mystikk. Samstundes finst mykje humor mellom linjane - elegant humor som ikkje blir kasta på deg, men som ligg litt skjult og uhøgtidleg spredd. Karakterane er herlege og velutvikla. Plottet henger godt i hop. Språket løfter heile boka opp - det er tidvis litt lyrisk, utan å bli for billedleg og treig. Samstundes er det flytande og enkelt å lese. Og ikkje minst er det morosamt, sjølv om humor på ingen måte står sentralt i fokus i denne boka.

LES LES LES!!!!!