Desemberkvelden i 1885 tar oss med til Surnadal, og du kan føle hvor vondt denne jenta har det både psykisk og fysisk. Du føler fort godhet for Iselin Marie Lenheim, men sanser også at hun er ikke noen som gir opp. Hun har en ukuelig livsvilje. Miljø og karakterer rundt henne er velskrevet og godt beskrevet, jeg er tilstede i storyen. Hun fremstår som ekstra god siden de i rundt henne er svært usympatiske og manipulative, fra presten og fruen som tok henne inn som barn til mannfolkene som vil ha henne. Barna til presten ligner mye på foreldrene og er svært usympatiske og manipulerende, og kommer hele tiden med utskjellinger eller små stikk. Iselin blir mye alene, siden hun ikke har noen hun kan snakke fortrolig med. Hun lar seg for det meste ikke lure, men lurer på om hun ikke er litt vel godtroende overfor en viss herremann. Ikke er det noe samhold å møte hos den andre tjenestejenta, Petra, heller. Hun er for det meste opptatt med seg selv og om hvor forferdelig hun har det, dessuten blir hun ganske ondskapsfull til tider.
Boka hopper en del mellom årene, 1879 og 1901. Normalt sett kan jeg ikke like tidshopp, men i denne boka flyter det naturlig og gir en sammenheng i hvor Iselin befinner seg i 1901. Det er også noen mysterium her. Hva skjedde på Gullvang? Og hvordan ender Iselin opp som husfrue?
Boka avsluttes med en skikkelig cliffhanger som gjør at jeg vil lese bok 2. Det hadde ikke vært nødvendig, for jeg var allerede hekta midt i boka. Denne skal få plass i bokhylla, og så skal jeg lese den når den er komplett.
