Boka er nok helt sikkert fantastisk, men jeg har ikke tålmodighet til slik sakte lesing som dennne boka krever.
Med alle gjentakingane, nærmast som refreng eller leietema?, er Septologien meir som eit langt dikt enn ein roman. Det er poesi. Og poesi treng ein ikkje å forstå heilt og fullt, det er steminga, kjenslene. Og det er havet, dauden og kjærleiken.
Tanker på tampen av et liv. Fin avslutning!