Bokelskere.no

Terningkast 5 av anmelderen i FVN! En kjenner om Baltikum
Mange enkeltskjebner danner til sammen et bilde av våre nære nabolands dramatiske historie, mest gjennom de siste hundre år.

RUNE ØIDNE REINERTSEN

OPPDATERT: 24.JAN.2017 18:49

PUBLISERT: 24.JAN.2017 19:00
1 2 3 4 5 6
FAKTA: SAKPROSA
Entusiasmen for Baltikum skinner gjennom allerede i Hege Boman Grundekjøns innledning til den 272 sider lange boken hun har brukt to år på å skrive. Så er hun da også en kjenner. Ja, mer enn som så; både hun og mannen, Kristiansands forrige «borgermester», Arvid Grundekjøn, må betegnes som aktører i de store omveltningene som Estland, Latvia og Litauen har vært gjennom særlig siden 1989–91 - omveltninger som har kommet på toppen av en allerede turbulent fortid.
At de tre små Østersjø-nasjonene har klart å bevare sine nasjonale identiteter etter å ha vært kasteball mellom diverse undertrykkere opp gjennom århundrene, er smått utrolig.

Som tittelen sier, har Hege Boman Grundekjøn konsentrert seg om Norges forhold til Baltikum. Lenge var det som en velordnet families instinktive aversjon mot den lurvete fetteren, men etter Sovjetunionens fall og balternes dramatiske overgang til selvstendighet i 1991, har forbindelsene gradvis blitt tettere og bedre. Blant ekteparet Grundekjøns bidrag er blant annet hans tidlige rolle som honorær, latvisk generalkonsul i Norge, og begges stadige politiske, økonomiske og kulturelle trådtrekking.
Boken er definitivt sakprosa. Den som vil lese skjønnlitterært om Baltikum, og da særlig Estland, henvises til Sofi Oksanens glitrende romaner.

Hege Boman Grundekjøn
Hege Boman Grundekjøns innfallsvinkel er primært enkeltskjebner hun har fått kjennskap til, mange av dem personlig. Den estiske frihetskjemperen Mart Niklus, hvis liv gir assosiasjoner til Nelson Mandela, er bare én blant mange. At det faktisk kan bli i overkant mange, må tilskrives forfatterens iver.
Noe jeg derimot savner - selv om det jo ikke henger direkte sammen med forholdet til Norge - er utfordringene knyttet til de store, russiske minoritetene i Baltikum. De hadde fortjent mer enn én setning under «Avsluttende betraktninger».
Men alt i alt: et godt innblikk i Baltikum.

Hege Boman Grundekjøn, advokat, redaksjonsmedlem i Estlands-nytt og kone av Latvias honorære generalkonsul i Norge, har nylig utkommet med noe så sjeldent som en bok på norsk om norsk-baltiske forbindelser fra 1905 og frem til i dag.
Bokens fokus er på kontaktene med Estland og Latvia, der den fascinerende historien om norsk-latvieren Arthur Wannag får en sentral plass. Mange sider blir også viet personlige beretninger om estiske og latviske frihetskjempere, men også utvandrere, kunstnere samt forretningsmenn, og andre av både estisk, latvisk, litauisk og norsk opphav. Den syngende revolusjonen (1989-91) får også behørig plass.
Men Hege tar oss også gjennom store deler av moderne norsk-baltisk historie; fra Vardø-postmester Adam Egede-Nissens relasjoner med den estiske maleren Konrad Mägi, Arthur Wannags oversetterjobb mellom Knut Hamsun og Maxim Gorkij, utvandringen til de litauiske jødene før siste krig samt eksil-balterne etter den, og (mangelen på) de offisielle politiske relasjonene mellom Norge og de baltiske landene mer eller mindre helt frem til 1991.
Vi får også lese den inntil nylig ukjente og utrolige historien bak etableringen av den eksil-estiske regjeringen i Oslo den 12. januar 1953. Erstatningtraktaten mellom Sovjet og Norge av 1959 omtales, uten at mysteriet bak den avsløres. Noe nytt fremkommer likevel.
Boken er en blanding av graving, intervjuer og forfatterens personlige erindringer. Norsk-litauiske fakta omtales, men forholdsvis summarisk. Forfatteren mener dette skyldes det faktiske omfanget. Selv om ikke alle viktige relasjoner mellom våre land er omtalt, som den om de litauiske krigsfangene i Norge under krigen, så var det vel heller ikke meningen. Hensikten synes å ha vært å vise at de nye statene i Østersjøen som Fridtjof Nansen og norsk UD i mellomkrigstiden betraktet meget skeptisk, i dag er blitt noen av våre nærmeste naboland. Boken anbefales!
Anmelderen er intervjuet i verket, og har også tegnet to kart til den.