Bokelskere.no

Linnea Myhres roman Evig søndag handler om å leve med en spiseforstyrrelse og om å skrive blogg. Hun har skrevet bloggen Alt du vet, er feil og hatt en nettserie på P3 som heter La Linnea leve.

Jeg leste bloggen hennes tidligere, og ved å lese boka føler jeg at jeg fikk et mye bedre innblikk i hennes liv. Både på godt og vondt. Boka er brutalt ærlig, noe som er veldig bra med tanke på hvordan den kan være med på å åpne debatt rundt de temaene som blir tatt opp.
Jeg liker også hvordan boka er bygd opp, måten vi av og til hopper veldig langt frem i tid viser hvor tunge enkelte perioder må ha vært.

Det jeg sitter igjen med i etterkant er en tanke om at "fy f så jæ* det må være å ha det sånn". Spesielt siden jeg får inntrykk av at hun selv vet hvor syk hun er mens det står på som verst, samtidig som hun ikke helt har krefter til å hjelpe seg selv. Sitter igjen med en voldsom respekt for alle som kjemper mot spiseforstyrrelse og depresjon.

Jeg elsker å lese om mennesker, forutsatt at de faktisk skriver om seg selv, uten å hverken forbedre eller forverre seg selv. I Kjære følte jeg at jeg fikk det.

Herlig og ærlig om et alvorlig tema! Forfatteren gjør meg nysgjerrig på livet hennes og jeg sluker boka.

Veldig interessant å lese. Veldig dyster, veldig trist, veldig viktig. Satt med en følelse av fortvilelse når jeg leste denne boken. Det er en tøff og usensurert bok som ikke legger sjul på de følelsene forfatteren har sittet med. Synes det er bra å ha muligheten til å få lese dette, spesielt når jeg vet at hun i dag (tilsynelatende) ikke har det like vanskelig.

Av en el annen grunn minner denne boken meg om Fugletribunalet. Ikke pga fuglen på forsiden, jeg har nemlig pocketutgaven med bilde av forfatteren foran. Jeg har heller ikke tenkt å sammenligne en så god forfatter med en liten fugl. Jeg tror det er desperasjonen jeg finner i den. Hun skriver godt om det som er så vanskelig å beskrive. Denne boken berører. Styggvakker. Den er vond å lese, og setter seg igjen som et godt leseminne.

Linnea Myhre sin bok om kampen mot anoreksi er sterk, lunefull og tidvis morsom. Jeg leste boka "Kjære" rett før jul, og den likte jeg svært godt. "Evig søndag" falt også veldig godt i smak hos meg, ikke bare fordi den handler om et viktig tema; anoreksi, men også fordi jeg synes hun skriver veldig godt. Jeg digger måten hun kommenterer andre folks adferd på, som for eksempel det at "alle" reiser seg fra setene sine på toget, så fort neste stasjon blir annonsert. Jeg føler jeg har fått et lite innblikk i hvordan det kan føles å ha denne sykdommen, og jeg fikk også mer forståelse for hvor vanskelig det kan være å komme seg ut av den. Boka er ærlig, ekte og absolutt verdt å lese.

Jeg leste ut boka på en kveld og en formiddag. Jeg blir, for første gang, ikke enig med meg selv om terningkast. En del av meg vil gi den 2 fordi jeg ble provosert og irritert og i ganske dårlig humør av å lese den. En annen del av meg vil gi den 5 nettopp fordi den provoserte meg, fordi den er velskrevet og gir en så god beskrivelse av det å være spiseforstyrret at jeg kjente det i min egen kropp. Jeg gir den en 4'er nå men det kan hende jeg ombestemmer meg og justerer den opp til 5.

Ærlig, velskrevet, lettlest og "lett fordøyelig" om et komplekst problem. Dagbokformen passet meg godt, og Myhre klarer å balansere mellom å være veldig åpen og personlig, og allikevel ha en slags distanse som gjør at det ikke føles ufint og påtrengende å lese refleksjonene. Vil tro at dette er særdeles nyttig lesning for dem som sliter med spiseforstyrrelser, og/eller depresjon. Samt for dem som forholder seg til personer med lignende problemer. Uten at det på noe måte er en "løsning" eller fasit involvert.

Jeg var i utgangspunktet skeptisk til «Evig Søndag» men da jeg desperat trengte noe nytt å lese, og den var på salg til 69, - så slo jeg til. Jeg kastet fordommene fra meg og leste. «Hvorfor hadde jeg fordommer til dette?» slo det meg raskt. Linnea Myhre er faktisk kul. Bloggen er sarkastisk, og noe av sarkasmen finnes fremdeles i boka – på tross av at melankolien muligens er sterkere her enn på bloggen hennes. Boka er forfriskende på ett vis – den skiller seg fra lignende bøker, og den har de fleste forutsetninger for å lett føye seg inn i «psykisk-syk-memoar»-sjangeren. Dette er ikke alltid positivt. Men den gjør ikke det – jeg synes den virker annerledes. Det er noe med språket, oppbyggingen og så videre. Det er enkelte tilbakeblikk, og disse funker fint for å gi et bilde av Linneas nåværende situasjon – men utenom dette er den ikke så tilbakeskuende. Handlingen foregår nå. Linneas nå virker på mange måter kjent, og hun har tanker jeg tror mange kjenner igjen. Det er festlig når hun møter en mann som spør om hva hun skal med panteflaskene, for eksempel – les det, jeg klarer ikke å beskrive det. Jeg blir litt trist av å lese boka, så klart, det er trist på ett vis med denne evige søndagen, og at tacomiddag bare er godkjent på lørdager. Føler jeg ble kjent på Linnea iløpet av de omlag 200 sidene. Jeg ble nok ikke det – men hun ga oss et interessant innblikk i annen tilværelse. Men språket er godt, pennen er kul. Boka kan faktisk anbefales. Jeg var underholdt, fascinert og nå skal jeg se på «Skal vi danse» - rett og slett fordi Linnea er med. Den er også lett og rask å lese. Tok meg to dager og et par bussturer. Linnea er tøff, og jeg håper hun skriver flere romaner.