Bokelskere.no

Ein svært spesiell leseropplevelse. At det ikkje finst eit punktum i heile boka går i grunn greit, det er ein fin rytme i hans måte å skrive på.
Men eg måtte lese meg opp på nettet ang handlingen; fleire personar med samme namn var forvirrande. Del I, sjølv om skrivemåten i seg sjølv gjorde sidene til ein fin leseopplevelse kunne ein samstundes undrast over om han heldt ap med lesaren slik han gjentek og gjentek, at han berre skreiv surr. Men neppe er det slik. Han skriv litt slik som mange eldre vestlendingar på bygda snakka, ein del intetseiande og noko visdom. Han berører såvisst tunge tema innimellom.
Del II har betre framdrift og er meir lett lest. Men svært spesiell skriveform, det er det.

Blir fort lei når det blir så mye gjentakelser. Ellers må jeg nok vedkjenne at det kan tenkes det er noen lag i fortellingen jeg ikke forstod😊

Denne boken egner seg som lydbok med opplesning på nynorsk. Handlingen kommer i bakgrunnen. Fokuset er på det meditative og introspektive, repeterende. Vakkert!

Veien er målet, heter det. Her får vi møte en enslig kunstner og alle hans tanker, tilbakeblikk og de (få) personene han forholder seg til. Boka er rik og handler om mye den, og den lar deg hvile ved de små tingene i livet. Skrivestilen er ny og uvant, men etter 3-4 sider kommer man fort inn i rytmen, stilen og fortellingen. At boka mangler punktum gjør bare at det er vanskelig å avslutte en leseøkt og man ender opp med å bare "lese én side til".

Sjølve handlinga kunne fått plass på 3-4 sider, så her er det den repeterande og suggererande stilen til Jon Fosse som dreg meg gjennom boka på ein slik måte at då eg var ferdig ville eg skaffe meg neste band (del III-IV) for å lese vidare.

Godt driv på tross av lite framgang i handlingen.

Til tross for lite handling, så lar man seg suge inn i boka, her er det skrivestilen som imponerer. Når det er sagt så ble jeg en smule mettet når det gikk mot slutten og boka får derfor ikke toppkarakter hos meg.

Et ublidt førstemøte med Fosse