Bokelskere.no

Denne boka vokser på meg jo mer jeg tenker på den etter å ha blitt ferdig. Fint om identitet, tilhørighet, kulturforskjeller, å vokse opp - forent med et lite innblikk i tyrkisk politikk, kultur og samfunn.

Kjernen for meg er dog fortellinga om skuffelsen og sinnet som oppstår i det man innser at voksenpersonene som skulle være så trygge, ufeilbarlige og perfekte bare er like stusselige, patetiske og usikre som ethvert menneske. Bjermeland er på sitt beste når hun balanserer de vanskelige følelsene, behovet for et oppgjør, kanskje hevn, samt ønsket om tilgivelse og bedring - samtidig som hun på glimrende vis får frem hvor mangefasetterte vi er som mennesker.

Gabriella, hovedpersonen, er både det sinte og usikre barnet, samtidig som hun er mor til Maria, den lille jenta som forventer at hun skal være den trygge, ufeilbarlige voksenpersonen. Sentralt står skammen, og frykten for å ikke strekke til, være god nok forelder - for, som Gabrielle sjøl spør seg: "Kven kjem ho [Maria] til å hate når livet hennar byrjar å knake i samanføyingane?"

En psykolog jeg gikk til sa at man ikke er voksen før man har klart å tilgi sine foreldre. En klar spissformulering, men det er det denne boka i stor grad handler om.

Anbefales!