Dette er en bok der mysteriet har en ganske oppsiktsvekkende løsning. Det hele starter på en heller rolig og oversiktlig måte selv om handlingen pendler mellom to ulike år, 2010 og 2014. Hovedhandlingen er lagt til det siste året. I lang tid er det bare noen korte, spredte kapitler som antyder at noe skal ha skjedd fire år tidligere og at dette har betydning for hendelsene på nåtidsplanet. Handlingsarenaene er en avisredaksjon (Haugesund Avis) og Haugesund Politikammer. Underveis i handlingen er det mange personer som avlives. Bak det hele står det en ganske så gal massemorder Han kaller seg selv Maestro, og av og til får vi noen glimt inn i hans tankegang. Slutten på boka forekommer meg å være noe vel innfløkt og heseblesende. Leseren tror man har funnet den skyldige, men aller siste øyeblikk kastes det hele om.
Hovedpersonen i boka må sies å være journalisten Viljar Ravn Gudmundsson (opprinnelig en islending). Sommeren 2010 har han gjort et virkelig scoop. Han har avslørt at landets samferdselsminister har hatt sex med mindreårige gutter. Haugesund Avis er først ute med denne avsløringen, og alle tror at det kommer som resultat av gravende arbeid, mens sannheten er at Vidjar har kommet lett til opplysningene sine. Da han i tillegg grunnet slendrian begår en utilgivelig tabbe, får dette fryktelige konsekvenser for en av de impliserte, nemlig gutten Jonas, som er sønn av predikanten André Ferkingstad i menigheten Abraham. Jonas er homofil og har en jevnaldrende kjæreste, Fredric. Dette er noe den strenge faren Jonas er homofil og har en jevnaldrende kjæreste, Fredric. Dette er noe den strenge faren absolutt ikke må få vite. De to guttene er medlem av Senterpartiet, og i sin naivitet tror de at de har sjanse til å gjøre karriere i partiet dersom de gir etter for Samferdselsministerens tilnærmelser. Men de blir lurt og hevner seg bl.a. ved å gå til avisen. Konsekvensene for Jonas er så hårreisende at leseren har vanskeligheter med å tro at disse sammentreffene kan være mulige. Faren får naturligvis rede på sammenhengen. Far og sønn møtes i hver sin bil på en smal gårdsvei. Bilen som Jonas sitter i, forsøker å passere, men treffer guttens lillesøster som i samme øyeblikk kommer ut av den andre bilen. Hun dør momentant. Jonas som er breddfull av skyldfølelse, ønsker et siste møte med moren for å be om tilgivelse. Men tilgivelse får han ikke, i stedet dytter moren sønnen utfor en bro og slik tar livet av ham. Faren (André Ferkingstad) sitter nå alene igjen, med begge barna døde og kona i fengsel. Lenge lar forfatteren oss tro at det er dette som er massemorderen, både motiv og personlighet synes å stemme, men slik er det ikke.
I 2010 møtte vi en stolt og selvsikker Vidjar Ravn Gudmundsson. Fire år senere er han pga. Jonassaken blitt en nedbrutt mann som knapt er i stand til å utføre set arbeidet han er satt til. Nå får han noen merkelige e-poster. De varsler nært forestående mord Offeret er en person som er blitt frikjent for en begått forbrytelse. Den første som blir drept er en av byens prostituerte. Neste er en familiefar. Han blir drept i et scenario der barna hans er de første som oppdager liket. E-postene blir en ekstra belastning for Vidjar. Og enda verre blir det da det tredje offeret viser seg å være Ranveig Børve, Vidjars kollega og kanskje eneste trofaste venn. Aller verst blir det fordi det er ham selv som oppdager det opphengte liket, utkledd som ”fallende engel”. Flere ekstra nord må til før morderen endelig avsløres.
Hos politiet er det først og fremst overbetjent Lotte Skeisvoll som har ansvaret for etterforskningen. Kripos sender også sin representant, Olav Scheldrup Hansen, til Haugesund for å bistå oppklaringen. Sterk uenighet mellom disse to personene gjør at etterforskningen ikke skrider fram i det tempoet en skulle forvente. I tillegg har overbetjent Lotte private problemer å stri med i form av en narkoman søster som er ille ute. Mot slutten av boka er Lotte blitt neste tiltenkte offer fra morderens side, men han mislykkes for en gang skyld og må ty til plan-B, nemlig Lottes søster, Anne.
Nå viser det eg at morderen underveis har gitt mange hint om det som skal skje. I slutten av hver e-post står bl.a. to bokstaver og etterfølgende tall, for eksempel UL 7-1, JN 3-5, GS 8-1. Det blir bibliotekaren, Øystein Vindheim, som gjør politiet oppmerksom på sammenhengen. Det henvises til kjente norske kriminalromaner. De to bokstavene er forfatterens initialer og tallene hvilken bok i rekka det gjelder. Det som ligger bak hvert av mordene er altså at gjerningsmannen har villet kopiere et spektakulært mord fra kriminallitteraturen. Men det stopper ikke med dette. Først da en forlagssjef tar kontakt med politiet, går hele sammenhengen opp for dem. Hele scenariet er beskrevet i et manuskript som hans forlag (i likhet med andre forlag) har refusert. Som hevn har morderen ønsket å gjenskape sin egen bok. Og personen bak, altså massemorderen, viser seg å være ingen ringere enn bibliotekaren Øystein Vindheim.
Vi kan utvilsomt si at dette er en snodig tenkt løsning på boka, men samtidig er det noe oppkonstruert og lite troverdig ved handlingen. At noe slikt ville kunne skje i virkeligheten, er vel heller svært tvilsomt. En annen ting er at personene liksom ikke er framstilt som ordentlig levende mennesker, men mer som brikker i et innfløkt spill.
