Annalena Bilsini er overhode i en stor familie. Det er sønner, svigerdatter, onkel og barnebarn. De er på flyttefot, og alle skal bo i et stort hus ved elven Po. Det er en tilsynelatende harmonisk familie, selv om det må regnes med noe knuffing. Når kjærlighet blandes inn, sprekker fasaden, og Annalena må stå i stormen for å ro alt i land, så roen nok en gang kan senke seg, men klarer hun det?
Boken utkom i 1929, og språket bærer preg av det. Om den har holdt tidens tann like godt som andre Nobelprisvinnere, er jeg usikker på. Det er først nå mot slutten av boken at det skjer litt større ting enn druedyrking og matlaging.