Bokelskere.no

Er det trygt å leie et feriested for noen måneder?

Et forhold på godt og vondt trenger noe forfriskende
Ben og Marian har et forhold mange kan drømme om. De har sine feider de også, men er like forelsket etter en del år sammen, og sammen har de sønnen, David. De bor også i en av verdens kuleste byer, New York, men det er bare et problem. De lider av brakkesyke. Brakkesyke er følelsen av å være innestengt på samme sted over lengre tid, og en med hverdag med lite variasjon. Man på en måte sløves ned av det. Det opplever de to i leilighetkomplekset de bor i, og blir gal av alle nabolydene som hører med. De orker ikke enda en sommer fanget i reiret. Mens Ben er på jobb finner Marian en annonse om noen som leier bort et hus for noen måneder på landet, vekk fra byens mas og fjas. Ben er ikke helt keen på ideén, og skjønner han ikke har annet valg enn å bli med, og i det minste undersøke huset. Se tilstanden av det. De blir møtt av Miss Allardyce og broren hennes som viser seg for å være svært eksentriske, og i motsetning til Marian, får Ben dårlige vibber av stedet og menneskene uten å klare og sette fingeren på nøyaktig hvorfor. De kan låne hele stedet for seg selv for noen måneder sammen med tanten til Ben som også skal være med, men det er bare en liten hake ... Hva er det de ikke forteller med en gang, og er det en grunn til at Ben bør være var mot dette stedet?

Gammeldags sjarm
Er det en sjanger jeg er veldig glad i, er det horror, både i bok og filmformat. Jeg liker godt både gamle og nye filmer, spesielt de gamle. Selv om denne boka er filmatisert, er dette en tittel som av en eller annen grunn har klart å gå meg hus forbi. Fy skamme meg, for dette er en svært fascinerende bok med god horrorstemning. Jeg får litt Rosemary's Baby vibber av den, ogThe House of the Devil (film fra 2009). Historiene i seg selv er ikke spesielt like, men man får den samme krypende og urovekkende følelsen, og venter spent på at det skal smelle. Man bare venter på at noe fælt skal skje, og man må bare lese videre. Det er ikke bar historien i seg selv som er spennende og klaustrofobisk, men også persongalleriet, som består av svært forskjellige karakterer som skal tilbringe noen måneder for seg selv på landet. Det er nesten som å be om bråk.

Burnt Offerings ble utgitt i 1973, og det er forfriskende å lese gammel horror da sjangeren hadde sin utstråling. Jeg liker sjangeren ennå, men det er synd at mye av det ødelegges av dårlige og tungtrødde remakes, noe jeg ikke skjønner helt vitsen med. Hvorfor ikke beholde originalene som de er? Burnt Offerings har ikke blitt til en nyversjon ennå så vidt jeg vet, og håper ikke det blir det heller. For remakes blir sjeldent bra. Så håper ikke filmversjonen havner i den fella. Å lese horrorbøker er stort sett like underholdende som å se dem på film. Visjonene er der, og stemningen er noen ganger til å føle og ta på, også når det gjelder Burnt Offerings. Man bare får en ekkel følelse med en gang de kommer til feriestedet. Jeg liker Marascos skrivestil veldig godt fordi det er veldig nøkternt og krypende skrevet. Det er bare synd at boka er så kort, for man vil at denne ekle stemningen skal vare litt til.

Fra min blogg: I Bokhylla